Vedlikehold og oppgradering av fyr- og sjømerker

Frem til utbruddet av 2.verdenskrig ble det utplassert ca. 2000 fyrlykter uten bemanning langs kysten. Disse ble drevet både med gass og olje som energikilde. Det ble fortsatt oppført nye fyrstasjoner frem til 1932, men i et lavere utbyggingstempo. Da Anda fyrstasjon ble bygget som det siste i landet, var det i alt reist om lag 230 bemannede fyrstasjoner. Imidlertid har aldri mer en 154 av disse vært i drift samtidig, da en del gjennom årene ble nedlagt eller erstattet av de små fyrlyktene som ikke krevde bemanning. Det var likevel et stort og kontinuerlig behov for vedlikehold av havner, fyr og andre navigasjonsinstallasjoner.

Fyrvesenet ble i enda større grad profesjonalisert; flere og større fartøy reiste rundt med arbeidslag i arbeidssesongen, som strakk seg fra april til oktober. Komforten på fyrstasjonene ble bedre, særlig for de ”lavere” betjentene som nå i større grad fikk egne boliger ved fyrene. Før hadde de ofte måttet ta til takke med et lite rom, kanskje til og med på deling. Om noen sider ved fyrvesenet kunne virke statisk og i liten utvikling, skjedde det gjennom hele 1900-tallet stadige forbedringer på den tekniske siden. Norge var selv aktiv til å utvikle og prøve nye løsninger, og var raske til å innhente nyvinninger og fremskritt fra utlandet. For eksempel var innføringen av acetylengass i fyrlyktene fra 1908 et viktig fremskritt.

  <= Forrige side Neste side =>