P.N. Søllings los-plakat som argumenterer for de dekkede losbåtenes fortreffelighet.
Losbåt i høy sjø, maleri av H.Johnsen. Norsk Maritimt Museum.
Et viktig ledd i utviklingen av losenes arbeidsforhold og sikkerhet på havet, skyldes marinekapteinen Peder N. Sølling (1758-1827) innsats for å bringe dekksbåter inn i lostjenesten. Sølling ble som ung sjømann opprørt over å se all elendigheten blant etterlatte av loser som hadde druknet på havet. Han så som sin livsoppgave å konstruere båter som var skikket til å lose i all slags vær, og avbrøt sin karriere i marinen i 1799 for å reise til England å lære om båtkonstruksjon.
Etter et år på de britiske øyer vendte Sølling tilbake til Norge. Da hadde han allerede fått bygget seg sin egen båt av det nye slaget. Det ble umiddelbart satt i gang bygging av ”Dæks-Lods Cutter” som han kalte den nye båttypen. Den første stod ferdig i 1800. Pioneren møtte motstand fra myndighetene så vel som fra losene når han presenterte sin nyvinning. Losene tviholdt på de gamle åpne båtene, som Sølling betegnende nok kalte for ”Liigkisterne”. Losenes innvending var først og fremst av økonomisk art. De nye dekksbåtene krevde store investeringer, dessuten fryktet man at avgåtte loser ville ta opp losingen igjen, og på den måten ytterligere hardne konkurransesituasjonen.
Fantasifulle Sølling, som selv hadde lospatent, visste råd: Han seilte langs kysten i sin egen ”Dæks-Lods Cutter”, og serverte loskonene kaffe. Dette vakte oppsikt, særlig undret de på hvordan han som los kunne ha råd til å spandere kaffe, uten å ta losoppdrag. Det var da ingen sak, hevdet Sølling; med disse gode dekksbåtene, kunne man også tjene penger på fiske ved siden av et og annet losoppdrag - de som valgte dækkscutteren hadde intet å frykte. Tallet på omkomne loser i tjeneste begynte å synke i takt med dekksbåtenes utbredelse, og fra midten av 1800-tallet ble det utviklet flere lokale varianter av dekkede seil-skøyter som etter hvert overtok som den dominerende fartøytypen i losvesenet.
