Fortøyninger.

I 1555 skriver Olaus Magnus at norskekysten var fryktet for sine ”Steenhaarde Klippe”, men samtidig skryter han av de mange naturhavnene hvor det var slått jernringer i fjellet som fortøyningsfester.
I 1555 skriver Olaus Magnus at norskekysten var fryktet for sine ”Steenhaarde Klippe”, men samtidig skryter han av de mange naturhavnene hvor det var slått jernringer i fjellet som fortøyningsfester.

I senmiddelalderen var utbygging av havner nærmest fraværende, og i den grad det skjedde, var det i regi av private handelsmenn. Isteden ble det mot slutten av denne perioden utplassert en del fortøyningsringer. Det var begrenset hvor mye staten selv kunne bidra til den operative driften, så den viktigste oppgaven ble å stimulere lokale grunneiere eller institusjoner til å ta av seg oppsynet for fortøyningsringene. Dette ble gjort ved at de som satte opp og vedlikeholdt innretningene fikk privilegium til å kreve en fastsatt avgift for bruken av disse. De få fortøyningene som Staten selv besørget ble det imidlertid ikke krevd avgift for.

Det første fortøyningsprivilegium vi kjenner til her i landet, ble gitt i 1602 til ”De Søfarendes Fattighuus i Bergen”. Ved å legge ut en fortøyningsbøye, ”Søtønden paa Bergens Vaag”, kunne fattighuset kreve inn 1/3 skilling pr. lest av alle fartøy som ankom Bergens havn. Avgiften, eller ”Tøndepengene” som det ble kalt på folkemunne, skulle betales på tollboden. Det fantes også privilegier som var mer omfattende; Trondhjems Tugthuus fikk i 1640 et privilegium som gikk ut på å kreve inn avgift for alle fortøyningsringer på strekningen fra Kristiansund til Trondheim. De som fikk privilegium forpliktet seg til å sette opp nye ringer der myndighetene bestemte, samt sørge for vedlikehold etter behov.

Generelt var regelen at privilegium viste seg å gi gode inntekter den første tiden, men etter hvert som kravet til nye fortøyningsringer vokste i takt med økt trafikk, og ikke minst behovet for vedlikehold meldte seg, var viljen til å ta ansvar avtagende. Etter hvert endte det med at staten løste ut privilegiene. På lang sikt syntes det å være vanskelig å drive fortøyningsprivilegier lønnsomt, uten å forsømme de plikter som fulgte med.

Billedtekst: I 1555 skriver Olaus Magnus at norskekysten var fryktet for sine ”Steenhaarde Klippe”, men samtidig skryter han av de mange naturhavnene hvor det var slått jernringer i fjellet som fortøyningsfester.

  <= Forrige side Neste side =>