”Tenk deg kysten slik den var, uten merker og lys. Ja, for slik var kysten, som et sort dyr der inne, med hvitflekkende, frådende kjeft som glefset i natten, uten et eneste vennlig blink som viste vei. Bare stjernene lyste. Slik lå kysten, uforanderlig i århundrer, fra evig tid. Og den som skal seile i mørket, må seile som en stormsvale, på instinkt og følelse. Av og til en stormnatt går kanskje en urolig flokk ut på en holme i høstværet, opp i en høy ås, en vardeknaus eller en sanddyne. De blir stående der i alt det sorte. Det er kanskje en far eller bror i den flokken, kanskje en kone med barn ved hånden. De myser urolig ut i kavet. De venter på noen. Så tenner de kanskje et bål for den eller dem de venter på, og for en skute som går blind et sted der ute. Og kanskje redder det vesle bålet deres fartøyet de venter, kanskje ser et spent, speidende øye det svake lyset der inne, som en eneste, døende glo i et sort ovnsgap, eller kanskje blir den lille flokken stående og vente forgjeves. Men morgenen efter er ilden brent ned og neste natt ligger kysten like mørk som landet og skogene innenfor. Slik var kysten...”
Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse, Cappelen, 1998.
I dette korte avsnittet har forfatteren Erik Fosnes Hansen fanget hoveddilemmaet for de sjøfarende i tidligere tider; Land er redningen i uvær, men samtidig representerer landkjenningen en trussel om grunnstøting og forlis om du ikke finner veien til en sikker havn. Bildet av engstelige familiemedlemmer som tenner bål i stranda for å vise sine kjære trygt i havn er nærmest tidløst. Det kunne vært hentet ut av en oldtidskrønike, en fortelling fra bronsealder eller vikingtid, eller fra et norsk bydesamfunn i vår nære fortid.
Tradisjonen med å benytte bål til varsling og signalisering er kjent fra mange kulturer og går antagelig langt tilbake i historien. De eldste fyrene vi kjenner til var ikke noe annet enn store bål med ved eller kull som ble tent hver natt for å gi de sjøfarende landkjenning til kjente havner. De var gjerne plassert i toppen av høye tårn for at lyset skulle rekke lengst mulig ut over åpent hav. Slik var det fortsatt da Norges første fyr ble tent på Lindesnes i 1656, og helt fram til den tradisjonelle vekebrenneren eller parafinlampa ble utviklet på slutten av 1700-tallet.
Selv på dagtid kan det være nærmest umulig å finne farbar lei langs ukjente kyster. Karakteristiske landskapsformasjoner ble gjerne avtegnet eller memorert for å gi sikker landkjenning, men inne under land er det helt nødvendig å merke farlige grunner og ha markører som viser hovedleia mellom øyer, holmer og skjær i ukjent farvann, om du ikke har med deg kjentmann om bord.
”Tenk deg fjorden uten sjømerker, uten staker og bøyer, uten fyrlykter. Tenk deg kysten slik den var. Under den blåglatte, lysende overflaten går båer og grunner, bare den som kjenner farvannet kan seile uten merker. Fjorden glitrer, myriader av små punkter og streker av skarpt lys dukker opp og forsvinner, hurtig, liksom vibrerende. Bøyer og staker står som sorte, pekende fingre i alt lyset. Tenk om ingen visste hvor båene var..”
Erik Fosnes Hansen ”Beretninger om beskyttelse”, Cappelen,1998
