Teknisk effektivisering eller politisk og økonomisk organisering?

Overproduksjon, galeasen bugner av skrei som flekkes før salting. Foto: Ca. 1895 Johan Lind. Museum Nord - Lofotmuseet. Se utfyllende tekst nedenfor.
Overproduksjon, galeasen bugner av skrei som flekkes før salting. Foto: Ca. 1895 Johan Lind. Museum Nord - Lofotmuseet. Se utfyllende tekst nedenfor.
Deltakelsen i lofotfisket var rekordhøy igjen i mellomkrigstida. Lofothavet fungerte som en nødarbeidsplass for mange. Bildet viser den kjente fiskeplassen Hølla utenfor svolvær og Kabelvåg ca. 1925.
Deltakelsen i lofotfisket var rekordhøy igjen i mellomkrigstida. Lofothavet fungerte som en nødarbeidsplass for mange. Bildet viser den kjente fiskeplassen Hølla utenfor svolvær og Kabelvåg ca. 1925.
Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.
Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

Under den økonomiske krisa på 1930-tallet gikk diskusjonen høyt, i den allmenne debatt, blant fiskerne og i et stort offentlig nedsatt utvalg, den såkalte Lønnsomhetskomiteen. Hvordan skulle man få torskefiskeriene til å gi avkastning, for yrkesutøverne på hav og land og for samfunnet? De tradisjonelle eksportmarkedene viste liten interesse for den norske fisken, og prisene lå altså på et katastrofalt lavmål. Ett av spørsmålene som ble diskutert var overgang til trålfiske.

Tråldrift i stor skala var blitt vanlig i andre land, særlig i England, Tyskland, Frankrike og Spania. Kunne trålen gi bedre lønnsomhet i norsk fiske? Ja, det var mulig. Men utbygging av en flåte av store trålere ville også innebære en trussel mot kystfiskerne i den tradisjonelle flåten. De fryktet å bli presset ut av fiskeryrket, gjennom brukskollisjoner der trålerne seilte gjennom og ødela utestående line- og garnbruk på feltet slik en hadde erfart med de utenlandske trålerne, og ved at trålfisken gjennom mer effektiv drift kunne utkonkurrere fisken fra den tradisjonelle flåten.

Dersom den vanlige norske kystfisker på denne måten ble tvunget til å gå på land, ville alternativet være særdeles dårlig – køen av arbeidsløse ville bli ytterligere forlenget. Fiskerne hadde i løpet av de første tiårene på 1900-tallet bygd opp sine egne organisasjoner, først lokalt og regionalt, så nasjonalt gjennom stiftelsen av Fiskernes faglige landslag i 1926. Organisasjonen, som fra 1930 kalte seg Norges Fiskarlag, gikk sterkt imot norsk trålfiske med store fartøyer etter utenlandsk modell.

Saken skapte bitter strid også politisk. I 1936 vedtok stortingsflertallet en midlertidig lov som i stor grad ga kystfiskerne i Norges Fiskarlag medhold. De elleve norske trålerne som var i drift skulle riktignok få fortsette fisket, men trålselskapene måtte tåle sterke begrensninger i sin virksomhet. De fikk blant annet bare anledning til å tilvirke fangsten til saltfisk eller klippfisk. Tre år seinere kom en ny midlertidig lov. Bestemmelsene her var mer detaljerte, men essensen var den samme: Det skulle fortsatt legges lokk på utviklingen av norsk trålfiske.

Hovedårsaken til at myndighetene valgte å følge fiskernes krav om å stoppe en videre utbygging av stortrålerflåten på 1930-tallet var nettopp de sosiale hensynene. Departementet uttrykte det slik i proposisjonen som lå til grunn for loven i 1939: En sterk økning i norsk trålervirksomhet ville kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning. En kraftig strukturrasjonalisering i fiskeflåten der titusenvis av fiskere måtte gi opp sitt yrke og sin livsform, ble ikke ansatt som en akseptabel løsning på lønnsomhetsproblemene i næringen. Hva så med mulighetene for effektivisering av produksjonen på land? Mens brisling, småsild og annen sild ga opphav til industri på slutten av 1800-tallet gjennom oppkomsten av hermetikkfabrikker og anlegg for framstilling av sildemel og sildolje, hadde det ikke skjedd en tilsvarende utvikling innen tilvirkningen av torskefisk.

Tørrfiskproduksjonen foregikk på samme vis som den hadde gjort i uminnelige tider, med tørking i friluft. Klippfiskbransjen hadde riktignok fått et visst innslag av mekanisering med kunstig tørking, men før andre verdenskrig dreide dette seg bare om et beskjedent supplement i form av anlegg for ettertørking. Noe av forklaringen på den lave industrialiseringsgraden innenfor torskesektoren i forhold til sildesektoren ligger i de grunnleggende forskjellene mellom de respektive fiskeslagene. Torsk og annen bunnfisk er mager, stor og oppnår relativt høy pris pr. individ.

Sild, makrell, lodde og andre pelagiske arter har derimot høyt fettinnhold, mens hver fisk er forholdsvis liten og gir lav pris. Alle de tre sistnevnte egenskapene, billig råstoff, enkel håndtering av hvert individ og muligheten for utvinning av fett, må ha gjort det lettere å starte en industrialiseringsprosess innenfor tilvirkningen i sildesektoren. Fram til andre verdenskrig ble bortimot all ilandbrakt fangst av torskefisk i Norge hengt eller saltet på konvensjonelt vis til tørrfisk, saltfisk eller klippfisk. En liten andel på ca. ti prosent gikk til hermetikk, frysing eller ferskfisk.

Det europeiske ferskfiskmarkedet kunne ta unna et begrenset kvantum til brukbare priser, men når tilførslene ble for store, raste betalingen ned til et svært lavt nivå. Fryse- og kjøleteknologien var lenge primitiv, men amerikaneren Clarence Birdseyes oppfinnelse av platefryseren på 1920-tallet representerte et teknologisk gjennombrudd. Kjølemediet i de nye fryseskapene sirkulerte i et lukket rørsystem på metallplater, slik at det ikke kom i direkte kontakt med fisken som skulle fryses. Da Birdseye solgte patentet for oppfinnelsen til et stort matvarekonsern i 1929, var en av forutsetningene for oppbygging av en moderne fryseindustri på plass.

Dette tok likevel tid. Ett av problemene var mangelen på en sammenhengende fryse- og kjølekjede fra produsent til forbruker. Norske myndigheter forsøkte å stimulere til utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk på 1930-tallet, men resultatet var magert. Det skulle bli de tyske okkupantene som for alvor gikk løs på denne oppgaven. Før krigen ble i stedet lønnsomhetsproblematikken i næringen primært søkt løst gjennom organisatoriske, økonomiske og politiske tiltak. Fiskerne krevde statsstøtte for å få hevet fiskeprisene slik at de ble til å leve av. Myndighetene sa nei: En slik ordning ville ikke la seg håndtere administrativt og ville bli altfor kostbar. Men da det italienske tørrfiskmarkedet kollapset etter Mussolinis angrep på Etiopia i 1935 og inn-føringen av økonomiske sanksjoner mot Italia fra Folkeforbundet, ble det likevel innført et minsteprissystem.

Tilvirkere og eksportører innenfor torskefiskeriene fikk nå erstatning for tap på kjøp, produksjon og omsetning dersom de kunne dokumentere at de hadde betalt den fastsatte minsteprisen for fangsten til fiskerne. Innen klippfisksektoren oppnådde eksportleddet lovbeskyttelse for sin virksomhet gjennom Klippfiskloven av 1932. Tillatelse til å drive eksport av klippfisk ble gjort avhengig av medlemskap i bransjeorganisasjonen De norske klippfiskeksportørers landsforening, som var stiftet året før. De tradisjonsrike eksportfirmaene fikk nå en form for monopol til å fortsette sin virksomhet, mens konkurranse fra nykommere ble sterkt vanskeliggjort. Eksportleddet fikk også styrket sin stilling i forhold til fiskerne gjennom den nye ordningen. Dette skjedde blant annet da eksportørene i Kristiansund begynte å skaffe seg råstoff gjennom å begynne med saltfisktråling og egenproduksjon av klippfisk.

Med lovbeskyttelsen av eksportforretningen i ryggen, ble det lettere for eksportørene å utvide virksomheten på denne måten og slik kontrollere hele produksjonskjeden. I 1938 ble denne ubalansen i forholdet mellom selgere og kjøpere av fisk i torskesektoren rettet opp da Råfiskloven ble vedtatt av Stortinget. Det var sildefiskerne som hadde vært først ute med etablering av egne salgslag: Storsildlaget i 1927, Stor- og Vårsildlaget i 1928, sammenslått til Noregs Sildesalslag i 1936. Sildelagene fikk lovbeskyttelse for sin virksomhet gjennom en provisorisk anordning i 1929 og den påfølgende Sildeloven i 1930. Råfiskloven var bygd på de samme prinsippene som Sildeloven, det vil si at det dreide seg om en fullmaktslov der myndighetene kunne forby omsetning av fisk dersom den ikke var kjøpt gjennom en salgsorganisasjon av fiskere.

Fiskerne fikk gjennom den nye loven og etablering av egne salgsorganisasjoner i prinsippet kontroll over prisdannelsen ved salg av fangsten til kjøpere, tilvirkere og eksportører. Dette var en virkelig stor begivenhet, og det er ikke uten grunn at hendelsene i 1938 i ettertid har blitt markert med slagordet Råfiskloven – Fiskernes Grunnlov. Sliterne på havet hadde vært vant til å stå med lua i handa overfor væreiere, fiskekjøpere og øvrigheta i lokalsamfunnene. Nå kunne de rette ryggen og selv være med på å bestemme. Det er også verdt å merke seg at den lovbeskyttede salgslagsorganiseringen er et system som er særegent for Norge i internasjonal sammenheng. Det har blitt revidert på enkelte punkter, men er i all hovedsak bevart uendret fram til i dag.

B1: Overproduksjon kjennetegnet krisa i mellomkrigstida. Fangstene var høyere enn det som var mulig å selge på de internasjonale markedene til regningssvarende priser. Dette bildet som er tatt noen tiår tidligere, ca. 1895, gir også inntrykk av overflod på fiskefeltet, galeasen bugner av skrei som flekkes før salting. Foto: Johan Lind. Museum Nord - Lofotmuseet.
 
<= Forrige side Neste side =>