Båten ble bolig

Båtreisende i ei skøyte utenfor Kopervik, omkring 1910. Foto: Riksarkivet
Båtreisende i ei skøyte utenfor Kopervik, omkring 1910. Foto: Riksarkivet

Allerede i 1850-årene beskrev Eilert Sundt en livsform med båten som helårsbolig. Han omtalte noen av de reisende som ”sjøfanter”: “En 6-7 af fantefølgerne i det sydlige Norge hadde indrettet sig på en egen måde; det er “sjøfanterne”, som fare med skjøiter eller dæksbåde; på dem reise de og i dem bo de, til dels både sommer og vinter. Det har ialfald hændt, at konen har født sitt barn om bord”.

Dette var den første beskrivelsen av en livsform som skulle vare fram til de siste båtreisende gikk på land i 1970-årene. Dekksbygde jekter og små skøyter gjorde det etter hvert lettere å reise av gårde over lengre tidsrom, de ga ly for regn og vind, hadde soveplass og ofte et lasterom som kunne fylles med varer.

Det er usikkert når de dekksbygde skøytene ble vanlige å bruke blant de reisende, men langs hele kysten, fra Østfold til Troms, kunne en i tiårene før og etter 1900 møte helårs båtreisende. Vinterstid kunne det også ligge ”taterbåter” langs Akerselva i Oslo. Et kjerneområde var kyststrekningen fra Sørlandet til Nordvestlandet. Midt på ligger Sognefjorden, som strekker seg fra de ytterste nakne øyene ute i Solund til Øvre Årdal og Skjolden, som ligger 204 km inne i landet. Med sine mange sidefjorder og bygder var grunnlaget for handel stort.

Mellom 1900 og 1940 holdt mange båtreisende familier til her: ”Straks våren viste seg, ble alle tingene lastet i storbåten og så bar det innover mot Lærdal og Luster. Vi rodde og seilte. Sørsiden inn og nordsiden ut. Jeg kjenner hver grend i hele fjorden” fortalte Jørgen Larsen til Haugesunds Avis i 1972. Jørgen ble født på Kyrkjebø i Sogn i 1892 og vokste opp i båt ved Sognefjorden. Fra slutten av oktober til begynnelsen av april bodde familien hans fast i Vik. Sognefjorden var vårog høstarbeid. Sommerstid reiste de nordover til Ålesund og sørover til Stavanger.

I folketellingen for 1910 står Fredrik Pettersen, født 1882 i Kvinnherad og Ole Pettersen, født i 1873 i Tysnes, oppført som omstreifere med blikkarbeid som yrke og båten som bosted. De oppholdt seg da i Sund herred, vest for Bergen. Det går ikke fram av folketellingen hvilken type båt de bodde i, men det var sannsynligvis dekksbygde skøyter.

Disse to er et godt eksempel på noen av de mange reisende som holdt til langs kysten mellom 1850 og 1970, og brukte båten som bolig. Skøytene berget mange reisende familier fra å stå uten tak over hodet da vinterkulden satte inn. Det var ikke alltid et valg de gjorde, men nøden og mangelen på bolig som tvang dem til å overvintre i båten. Men like ofte var det reisende som elsket sjølivet og ikke kunne tenke seg å flytte på land.

Da Albert Larsen Alting Ringdal ble født sommeren 1901 i Bamble i Telemark, var foreldrene hans på reise innover i landet. Familien holdt til i båt i skjærgården mellom Lista og Skien, men gikk ofte på landeveien om sommeren, til fots eller med sykkel. Skøyta de hadde var 30 fot, brei og dyp, med dekk, mast og seil. Lasteluka hadde de utvidet og gjort om til stue og oppholdsrom. Over rommet bygde de et lite tak med vindu. Båten frøs ofte fast i isen om vinteren og ble da utgangspunktet for kortere handelsturer.

Når sommeren kom flyttet de litt på båten og tok så turer opp i Setesdalen, Lyngdal, Vegårdshei og Åmli. De drev med småhandel og solgte blikkvarer, trådarbeid, synåler, strømpebånd og duker. Sommerturene kunne også gå med båt østover, helt inn til Oslo og noen ganger nord til Florø.

Aleksander Pettersen, eller ”Sandern”, som han ble kalt, ble født i 1890 og tilhørte en stor reisende slekt som holdt til i farvannet mellom Karmøy og Bergen. Med"Løvebåten" reiste han mellom holmer og skjær i Fitjar og Austevoll. Både han og kona Gunvor var kjente for mange gode replikker. "Har du litt tåbak åt meg man`n", var ofte det første han sa når han kom inn i stuene til folk. Han skal ha blitt intervjuet i Haugesunds Avis en gang, da journalisten spurte hvor lenge han hadde bodd i båt. Sandern svarte at han bare hadde sovet ti ganger på land i heile sitt liv. Om det var sant, kan sikkert diskuteres. Men det forteller mye om hvilken sjømann han var.

Milde vintre og lune havner gjorde fjordene og skjærgården mellom Stavanger og Nordfjord til et attraktivt tilholdssted for mange helårs båtreisende. I Sunnhordland bodde flere familier ennå i båt på 1950- og 60-tallet. Rubbestadneset på Bømlo i Sunnhordland, var et fast tilholdssted om vinteren. Der ankret de opp og holdt seg i ro under de verste vinterstormene.

Mange av disse familiene ble mellom 1950 og 1970 sendt til Svanviken arbeidskoloni, for opphold fra to til fem år. Det betød også slutten på et livsmønster som hadde preget Norges kyst i flere hundre år.

<= Forrige side Neste side =>