Fra flenseplan på flytende kokeri Pelagos av Tønsberg i 1950-åra. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Bjørn Wang
Skipsreder Anders Jahre, Sandefjord. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Dimitri Koloboff, Sandefjord
Britenes regulering av hvalfangsten gjennom konsesjoner omfattet i realiteten all fangst så lenge den var landbasert. Konsesjonene var utstedt rundt 1906-1910 for en periode på 21 år, og var dermed i ferd med å løpe ut i slutten av 1920-årene. Siste del av 1920-årene er en brytningstid. Innen 1930 var 60 % av alle de hval som med tiden skulle bli skutt ved Syd-Georgia allerede fanget, og ved Syd-Shetland var virksomheten fullstendig avviklet. En ny æra var allerede innvarslet: moderne fabrikkskip med opphalingsslipp og enorme ferskvannsanlegg som fanget pelagisk, uavhengig av britiske konsesjoner.
Pelagos er et gresk ord som betyr hav. Virksomhet som foregår uavhengig av land kalles pelagisk. Både ved Spitsbergen på 1600-tallet og under den amerikanske hvalfangsten opererte skip pelagisk. C.A. Larsens virksomhet i Rosshavet fortjener også denne betegnelsen, selv om han flenset utenbords. Vind og sjø satte imidlertid klare begrensninger for slik virksomhet. Annerledes ville det være hvis man fikk hvalen hel om bord. Tanken var ikke ny.
I 1897 hadde skonnerten Herold tatt ti finnhval om bord ved Bjørnøya, og fra da av ble det tatt ut en rekke patenter i forsøket på å løse utfordringen. Det ble hvalskytter Petter Sørrle fra Sandefjord som lyktes. Han konstruerte et innebygd skråplan i skipets hekk, og lot skipet trimme ved hjelp av vanntanker slik at åpningen kom i flukt med havet. Gjennom Hvalaktieselskapet “Globus” var Larviksfirmaet Melsom & Melsom først ute med å prøve opphalingsslippen. Flytende kokeri Lancing skulle fange med tre hvalbåter utenfor territorialgrensen og ved iskanten i Weddelhavet, og dermed unngå lisens og eksportavgifter.
Opphalingsslippen kom, sammen med en rekke tekniske nyvinninger, til å revolusjonere hvalfangsten. Eldre kokerier ble ombygd, nye ble kontrahert. Anders Jahres bestilling for Hvalfangerselskapet Kosmos A/S til ingeniør Chr. Fred. Christensen i Newcastle on Tyne i januar 1928 vitner om hvilke fortjenestemuligheter som nå lå i hvalfangsten:
“Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25 000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kokekapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders.
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths’ Dock. Det haster.”
Hvilken start for det selskap som kanskje ble vårt mest kjente. Skipet måtte tegnes fra kjøl til mastetopp, men det tok likevel bare 16 måneder før Kosmos gikk av stabelen i Belfast. Med en lasteevne på 120 000 fat var det verdens største kokeri og tankbåt. Kokekapasiteten var 2500 fat olje pr. døgn, nok til å fylle Admiralen i løpet av et par dager. Evaporatoranlegget produserte 200 tonn ferskvann i døgnet. Sesongen 1930/31 produserte Kosmos alene 199 000 fat olje, 11 000 fat mer enn fem landstasjoner på ”Øya” til sammen.
Advarende røster hørtes allerede. Tydeligst var Bjarne Aagaard. Siden januar 1929 hadde han agitert for å gjøre all hvalfangst, også den pelagiske, avhengig av konsesjon. Dette var Norges plikt som ledende hvalfangstnasjon, på sikt ville det gagne næringen og det ville sikre mange arbeidsplasser, hevdet han. Blant de mange han rettet skarpe anklager mot, var Johan Hjort, som ledet statens hvalundersøkelser i 1930-årene. Især angrep han Hjorts såkalte ”hvalkart” fra 1914.
Det viste rike hvalforekomster rundt hele Sydpolskontinentet, noe Aagaard ut fra eldre reiseberetninger hevdet at det ikke kunne være dekning for. Aagaard var ikke motstander av hvalfangst, men tilhenger av bærekraftig forvaltning. Hans stil var imidlertid krass og uforsonlig, og da han etter hvert også tok til orde for arbeidernes rett til å organisere seg, ble han satt utenfor alle gode selskap.
Aagaard hadde mye rett i sine advarsler. Bare i sesongen 1930/31 ble det tatt nesten 30 000 blåhval i Antarktis, og senere studier viser at blåhvalen viste tegn på overbeskatning allerede i 1935. For den var det en ulykke at de fangstkvoter IWC satt etter krigen ikke var artsspesifikke. Siden olje av de ulike finnhvalene kunne blandes, ble artene fanget om hverandre og omregnet i blåhvalenheter, Blue Whale Units. Én BWU var lik én blåhval, to finnhval, 2,5 knøl eller seks seihval. I det øyeblikk blåhvalen ikke lenger var drivverdig ble den ikke fredet, men fortsatt fanget i ly av BWU-systemet.
Fangsten foregikk i økende grad på andre arter, men hver gang man støtte på en blåhval ble denne foretrukket som byttedyr og dermed nesten utryddet. Da blåhvalen ble fredet i Antarktis i 1963 er det anslått at det var mellom null og 200 dyr igjen av en opprinnelig stamme på 150 000. I sesongen 1930/31 ble det i Antarktis fanget 40 201 hval, og produsert mer enn 3,7 millioner fat olje. I en kriserammet verdensøkonomi førte dette til at markedet brøt sammen. Året etter lå hele den norske hvalflåten i opplag.
I Sandefjord slo det ut på fødselsstatistikken, som i 1932 ikke fulgte sesong-rytmen. Krakket tok med seg både landstasjoner og flere av de gamle kokeriene. I 1930-årene kom nye fangstnasjoner til, og presset på hvalstammene økte. Et kortvarig pusterom under 2. verdenskrig var ikke nok til å rette opp skadene, og et krigsherjet Europa hadde mer enn noen gang behov for de produkter og inntekter hvalfangsten kunne gi.
Selv om hvaloljeproduksjonen i volum var liten i forhold til andre oljer, var den kjennetegnet ved at nesten hele produksjonen inngikk i verdenshandelen og skaffet selgerne valuta. For Norge var dette viktig, og det ble derfor et mål å gjenreise hvalfangsten fortest mulig.
