Landstasjonen i Mehamn etter opptøyene 1. til 5. juni 1903. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
For allmuen ved Varangerfjorden så bildet annerledes ut. Befolkningen var raskt stigende – 30 % økning fra 1865 til 1875 – samtidig med at hovednæringen sviktet. Utbyttet av torskefisket var rundt 1880 ca. 1/3 av hva det hadde vært ti, tolv år tidligere. Allmuen rettet sin misnøye mot hvalfangerne som man mente hadde ansvar for at fisken ble borte i tillegg til at de forpestet luften, tilgriset havet og iblant også ødela fiskeredskap. Fra 1870 til 1904 svinger konfrontasjonene mellom hvalfangerne og lokalbefolkningen nærmest i takt med svingningene i fisket.
At hvalfangsten bidro til utbyggingen av helsevesenet i Finnmark kunne aldri bli mer enn et plaster på såret. Hoveddelen av hvalfangernes eventyrlige profitt forsvant uansett sydover. Foyn mumlet om misunnelse, andre etterspurte vitenskapelig holdbar argumentasjon. Sommeren 1874 åpnet universitetsstipendiat G.O. Sars blåhvalens mave, men fant ikke spor verken av lodde eller sild. Likevel vant opinionen styrke og omfang. Den hadde ikke lenger bare støtte i Varanger, men fra 1878 av fra hele Finnmark. Sars hadde ikke studert forholdene under selve loddefisket, ble det sagt, og han hadde slett ikke sett i de andre hvalenes maver.
De tanker om en reguleringspolitikk som lå bak et forslag våren 1879 om tids- og soneavgrensede fredningstiltak er interessante. Regulering ville ikke bare gagne fiskeriene, men også bevare hvalfangsten for landet i fremtiden, ble det hevdet, altså en appell til et føre-var prinsipp. Sars leverte en ny innberetning, men endret ikke syn. Nye vitenskapsmenn kom på banen. To professorer, en fiskerisakkyndig og universitetsstipendiat Robert Collett foreslo fredning i årets fem første måneder, ikke av hensyn til naturressursene, men for å berolige befolkningen. Sars tonet flagg, og medga at man manglet sikre bevis.
Departementet fremmet en kongelig proposisjon om fredning, men flertallet i næringskomité én sa nei og anbefalte Odelstinget å skrinlegge den. I den politiske debatten som fulgte var det Johan Sverdrup (1816-92) som kom til å vende stemningen. Saken måtte ikke utsettes i påvente av at vitenskapsmenn skulle komme til et resultat – ”himmelen vet, om de kommer til noe resultat” – men behandles straks.
Sverdrup henviste til andre fangstfelt der hvalstammene var blitt redusert, pekte på prinsippene som lå til grunn da selen nylig ble fredet i Nordishavet, argumenterte for hensynet til en lokalbefolkning som nærmest var ensidig avhengig av fisk i sitt ressursgrunnlag, talte for å gjøre loven gjeldende kun for noen år og påpekte at russerne allerede vurderte et lignende fredningstiltak på Murmansk-kysten uten å legge skjul på hvilke mulige ringvirkninger det eventuelt kunne avstedkomme.
Stortingsrepresentant Sivert Nielsen (1832-1904) fra Nordland hadde nylig vært i Finnmark og slo fast at stemningen der var slik ”at man ikke tør la ubenyttet noe middel for å knytte befolkningen så nær til moderlandet som mulig”. Han var kjent for å sloss for sin landsdel og bar ikke uten grunn tilnavnet “Nordlands Trompet”. Det endte med Lov angående fredning av hval ved Finnmarkens kyst av 19. juni 1880 med virkning i fem år fra 1. januar 1881. Den beskyttet hval innenfor én geografisk mil regnet fra ytterste holme eller øy i Finnmark i årets fem første måneder.
Hval skutt utenfor fredningsområdet kunne slepes inn og opparbeides uhindret. Da saken kom opp igjen i 1885 var situasjonen endret. Næringen sysselsatte over 800 mann fra Sør-Norge og flere hundre finnmarkinger. Verdien av 22 landstasjoner og 33 fangstbåter i virksomhet var ca. 4,2 millioner kroner og det årlige bruttoutbyttet var ca. én million. Krav om skjerpet regulering ble avvist.
Zoologene så ingen fare for loddefisket og ønsket forlengelse av den eksisterende, milde fredningsloven, nå av hensyn til ”hvalfangstens bevarelse for vårt land”. Politisk erkjente man at utlendinger allerede hadde tatt Foyns metode i bruk og at fredning i Finnmark kunne føre til utvidet virksomhet på russisk side, bl.a. ved at norsk kapital emigrerte. Foyn selv var ikke fremmed for slike tanker.
Allerede i 1883 hadde han flyttet en landstasjon til Øst- Island, men da han ble avkrevd dansk statsborgerskap, flyttet han den tilbake til Finnmark og etablerte seg i Mehamn i 1885. Da hvalloven ble forlenget til 1890 uten innstramminger var det egentlig en liten seier for næringen. Det førte til nye konfrontasjoner der også Troms kom med som aktør, idet fangstfeltet gradvis hadde beveget seg vestover. Standpunktene tilspisset seg: på den ene side full fredning, på den annen side bort med alle restriksjoner. Myndighetene la seg et sted imellom.
Utover i 1890-årene fikk striden stadig mer preg av partipolitikk. Stortingsvalget 1900 ble en stor seier for Venstre og motstanderne av hvalfangsten, og i 1903 kom også Arbeiderpartiet inn på Stortinget med fire representanter, blant dem sogneprest Alfred Eriksen (1864-1934) for Troms landdistrikter. I 1902 grunnla han avisen Nordlys, i januar 1903 besøkte han hovedstaden som leder av en deputasjon og talte varmt for hvalfredning. Samme vinter forsøkte norske interesser å kjøpe en nedlagt hvalstasjon i Jeterik i frykt for at norske myndigheter ville gå inn for fredning, men russerne blokkerte muligheten gjennom å vedta en fredningslov.
Det fortonet seg som om russiske myndigheter var flinkere enn norske til å ta vare på sine fiskere. Signaler tydet på at hvalfredningssaken ville bli utsatt. Da loddefisket slo feil og fiskeplassene yrte av kobbe, rant begeret over. I løpet av to dager i pinsen 1903 raserte først 700, deretter 1500 rasende fiskere landstasjonen i Mehamn. Det var en protestbevegelse, en folkereisning av arbeidere og fiskere. Politi forsterket med soldater fra Vardøhus ble satt inn for å hindre ødeleggelse av flere stasjoner.
I hovedstadspressen vant fiskerne sympati – i realiteten fantes bare én løsning. Fra 1904 ble hvalen fredet i ti år i de tre nordligste fylkene, med ett års avviklingsfrist for selskapene. Bare 18 av de 1500 aktivistene ble tiltalt. Elleve ble idømt kortere fengselsstraffer. Lokalt fikk de heltestatus.
