Ishavsfangsten i første del av 1800-tallet

Fra Hammerfest tollsted ble det i begynnelsen av 1820-årene utført et par tusen tønner tran årlig, enkelte år også selskinn, etter hvert 500-1000 hvalrosskinn og mange hundre pund hvalrosstenner. Tollbøkene viser fra 1819 av at skip ble utklarert for Spitsbergen og returnerte med sel og hvalross, men man sendte også folk på overvintringsfangst både ved Bjørnøya og Spitsbergen. Med ishavsfarten fulgte ishavsskipperne. Den første som fikk borgerskap som skipper i Hammerfest var en engelskmann i 1823, men vi skal stanse opp ved Peder Mikkelsen som ble ansatt hos handelsmannen Sigfrid Akermand i 1829.

Tre år senere fikk han borgerskap i byen, samme år som Akermand sendte ham til Jan Mayen for å undersøke muligheten for å utvide fangstfeltet vestover. Mikkelsen var født i Stokke i Vestfold. Etter flere år i Akermands tjeneste brøt han i 1837 over tvert og startet sammen med sin bror fangst med skonnerten Enigheden, i konkurranse med de etablerte handelsfirmaene. Mikkelsen var dyktig, og lite tyder på at borgerskapet i Hammerfest sørget da han flyttet tilbake til Stokke høsten 1842.

I noen år hadde ishavsfangsten viste tegn til svikt og flere av de lokale aktørene hadde derfor gått over til å fiske håkjerring. Høsten 1843 kom det imidlertid oppmuntrende nyheter fra fangstfeltet og i april året etter seilte Mikkelsen nordover med Enigheden. Blant de påmønstrede matrosene var tønsbergmannen Svend Foyn. Han hadde da hatt skipperbrev i ti år, men reisen nordover som matros kan ha vært en form for flukt.

I november 1843 var han blitt separert fra sin hustru, den karaktersterke Elise Amalie Tvede etter 4,5 års ulykkelig ekteskap i Lillesand. Foyn synes å ha funnet seg vel til rette om bord hos Mikkelsen, langt borte fra skandale og skam. Nå fikk han førstehånds innføring i hvalrossfangst.

Etter dette startet Foyn selfangst for seg selv. Han benyttet robuste skip med dampmaskin og tjente en solid formue. Fangsten ga store lokale ringvirkninger, bl.a. gjennom skipsbygging, skipsutrustning og trankokeriet han anla på Nøtterøy. Etter hvert utviklet det seg et helt selfangstmiljø i Vestfold. Da presset på selstammene økte i begynnelsen av 1860-årene, satte Foyn kapitalen inn i hvalfangst. Han omtaler seg selv som oppfinner. Som vi skal se var svært mye prøvet allerede før han startet sine eksperimenter.

<= Forrige side Neste side =>