Fyrvippe.

Kvitsøy vippefyr
Kvitsøy vippefyr

Fyret som ble reist på Kvitsøy var et vippefyr. I en annen beretning senere på 1700- tallet, får vi en beskrivelse av fyrets konstruksjon og funksjon: paa bjergets spiss hadde opsat en mast av største sort 24 tomme tyk i diameter, 22 alen høi og ovenpaa masten en tvervippe i hvis ene ende fyrens ildpanne hænger frit i luften saa høit at den er vel 22-24 alen høit over bjerget.

Videre fortelles det at fyrvippen ble heist opp og ned ved hjelp av et gangspill det trengtes to mann til å drive. Denne operasjonen tok 6 minutter, inkludert påfylling av 1 tønne med kull; ca. 140 liter.
Etter at opphavsmannen døde i 1731, ble privilegiet til å drive fyret værende i slekten. Familien Petersen var ikke noen hvem som helst; de ble nemlig adlet under navnet ”von Fyhren”.

Mot slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble det offentlige en sterkere aktør i arbeidet med å bedre den maritime infrastrukturen. En viktig pioner for dette – mens vi ennå var under den danske tronen – var Poul Løwenørn (1751-1826). Han ble sjef for det danske Søkortarkivet ved dets opprettelse i 1784, og arbeidet for at sjøkart skulle gjøres tilgjengelig for flest mulig sjøfarende – ikke bare i militære sammenhenger.

Senere fikk han ansvaret for både los- og fyrvirksomheten, og bidro sterkt til at de norsk-svenske styresmaktene, etter unionsinngåelsen i 1814, fortsatte å ha fokus på bygging av maritim infrastruktur. Imidlertid skulle det ta ytterligere noen tiår før det kom i stand en organisert utbygging av fyr- og merkevesenet i Norge. I 1814, fantes det kun 10 fyrstasjoner her til lands.

  <= Forrige side Neste side =>