Fra damp til diesel i linjefart på alle hav

Atlanterhavsdamperne Kristianiafjord og Bergensfjord. Maleri i Norsk Maritimt Museum. Foto: Beate Kjørslevik, Norsk Maritimt Museum.
Atlanterhavsdamperne Kristianiafjord og Bergensfjord. Maleri i Norsk Maritimt Museum. Foto: Beate Kjørslevik, Norsk Maritimt Museum.
D/S Hada County av Bergen ble i 1925 satt inn i A/S Samseilings County Line. Foto i Bergens Sjøfartsmuseum.
D/S Hada County av Bergen ble i 1925 satt inn i A/S Samseilings County Line. Foto i Bergens Sjøfartsmuseum.

Mange av de oversjøiske linjene var redskaper for å fremme norsk eksport. Men norske redere fant også et marked for linjer mellom tredjeland som overhodet ikke berørte norsk havn. En ny teknisk innovasjon – den store, langsomtgående skipsdieselmotoren som den danske fabrikken Burmeister & Wain introduserte i 1912 – gjorde linjeskipene mer effektive og la grunnlaget for vekst i norsk linjefart i 1920- og 1930-årene. Motorskipene var dyrere i anskaffelse enn dampskip, men fordi maskineriet opptok mindre plass under dekk kunne de ta mer last. De hadde også bedre fart, lavere drivstofforbruk og større rekkevidde. Man kunne oppnå høye fraktrater når disse skipene ble satt inn i linjefart. I annen fraktvirksomhet lønnet investering i motorskip seg lenge ikke.

Utfordringen var å snuse seg fram til lønnsomme ruter eller ”trader”. Den første norske linjen mellom tredjeland, fra Kanariøyene til London, ble startet i 1906 med tradisjonelle dampskip av Otto Thoresen og senere overtatt av Fred. Olsen. I 1914 opprettet rederiet A.A. Lindvig en linje langs den amerikanske stillehavskysten til Chile som fikk navnet Latin Line. En tilsvarende linje langs østkysten av Amerika ble åpnet av Wilh. Wilhelmsen i 1916. I 1924 gikk Wilhelmsen i kompaniskap med Fearnley & Eger med en linje over Stillehavet fra USA til Fjerne Østen. Linjen ble forlenget gjennom Panamakanalen til USAs østkyst og senere til Europa. Den drives fortsatt av Wilhelmsen som en kontinuerlig ” jordenrundt”- linje gjennom både Suez- og Panamakanalen.

Mange norske rederier fulgte i disses kjølvann og mellomkrigstiden ble en veksttid for norsk linjefart, tross lange perioder med stagnerende verdenshandel. For rederiene betydde linjefarten at de kunne satse på kvalitet i materiell og mannskap – noe som gikk under fellesbetegnelsen ”style”. Det skulle skinne av et linjeskip, og vedlikehold pågikk kontinuerlig. Da 2. verdenskrig brøt ut, utgjorde linjeskipene 21 prosent av den norske handelsflåten målt i tonnasje (En million tonn), og enda høyere andel målt i verdi og innseilt valuta.

Under krigen var det stor uro for framtiden til linjefarten, som ble ansett som juvelen i flåten. Med unntak for farten mellom Nord- og Sør- Amerika opphørte linjene, og skipene ble befraktet til de allierte. 70 norske linjeskip gikk tapt som følge av krigshandlinger.

Billedtekst 1: Atlanterhavsdamperne Kristianiafjord og Bergensfjord var med sine vel 10 500 brutto registertonn største skipene i den norske handelsflåten da de ble levert til NAL fra det britiske verftet Cammell Laird i Birkenhead i 1913. Hvert skip kunne frakte 1200 passasjerer, hvorav 850 (vesentlig emigranter) reiste på ”3die Plads”, 250 på annen klasse og 100 på første. Kristianiafjord grunnstøtte og forliste uten tap av menneskeliv i 1917, og ble erstattet av Stavangerfjord på nesten 13 000 tonn som da allerede var sjøsatt, men først ble overlevert til rederiet i 1918. På dette reklamebildet fra 1919 har kunstneren Gerhard sett for seg et møte på åpent hav mellom Stavangerfjord (i forgrunnen) og Bergensfjord. Maleri i Norsk Maritimt Museum. Foto: Beate Kjørslevik, Norsk Maritimt Museum.

<= Forrige side Neste side =>