Oppgangssaga – en ny giv for norsk skipsfart

I de norske byene ble den lokale kjøpmanns- og sjømannsstanden som var engasjert i handelssjøfart på utlandet, øyensynlig sterkt redusert. Men handelen og skipsfarten i Nord-Europa vokste på 1400-tallet, skipene ble større, fikk flere master og flere seil. Farten ble større, og det ble lettere å krysse mot vinden. Også nordmenn tok i noen grad del i denne utviklingen. De østnorske byene opplevde en betydelig innflytting av tyske kjøpmenn som, i motsetning til tyskerne i Bergen, for en stor del ble integrert i det lokale kjøpmannborgerskapet. I 1445 nevnes for første gang et flermastet skip som hørte hjemme i Oslo.

Hanseatenes kontroll med handelen i Nordsjø- og Østersjøområdet ble svekket utover 1500-tallet, og forsvant helt på 1600- tallet. Det skyldtes både utenrikspolitiske forhold, sviktende samhold og konkurranse fra nye, sterke aktører i nordeuropeisk internasjonal handel og skipsfart. Hanseatene viste dessuten liten interesse for den voksende trelasthandelen. Fra slutten av middelalderen førte den til sterk økning i skipsfarten mellom Norge og utlandet, særlig etter at vanndrevne sagbruk fra omkring 1500 gjorde det mulig å produsere langt større kvanta med skåret trelast, samtidig som etterspørselen stadig økte i mer skogfattige og tett befolkede områder lenger sør og vest.

Alt fra 1400-tallet gjorde ikke bare lensherrer, andre storfolk og byfolk, men også bønder i Kystbygdene, gode penger på å bygge egne skip og føre ut bjelker og bord selv. Myndighetene prøvde fra gammelt å stanse bondesjøfarten, som også omfattet andre varer, østafjells særlig lokalt produsert salt til Sverige. I 1490 ble det bestemt at bønder bare kunne drive innenlands fart og bruke små fartøyer. Men mot slutten av 1500-tallet nevnes flere ganger store skip som hørte hjemme på bygdene, og bøndene på Tjøme i Vestfold hadde til og med kongelig privilegium på å drive skipsfart. Det var likevel skip fra Skottland og framfor alt fra hollandske byer som stod for brorparten av den økende skipsfarten.

Skottene gjorde seg mest gjeldende på Sørvestlandet, Vestlandet og i Trøndelag, hollenderne både der og på Østlandet. Denne utviklingen startet i siste del av 1400-tallet og skjøt fart i de følgende århundrene. Utlendinger fortsatte slik å dominere skipsfarten mellom Norge og utlandet. Av 80 trelastfartøy som ble utklarert fra Fredrikstad i 1609, var 43 hollandske, 16 fra andre utland og 31 skip norske. Åtte år senere var ni av 54 utklarerte trelastskip der norske. Samtidig var det bare tre norske blant 288 trelastskip i Skiensfjorden, i 1631 kun 17 av 135.

Midt på 1600-tallet hadde nok de fleste østafjelske kjøpsteder og mange underliggende ladesteder noen større skip og atskillige mindre skuter og jekter, men fremdeles manglet de alle en virkelig havgående handelsflåte. Situasjonen var mye den samme i Stavanger og Trondheim. Bare Bergen skiller seg markert ut. I bergensfarten dominerte hanseatiske skip helt til begynnelsen av 1600-tallet, da hollenderne overtok hegemoniet. Men byens eget borgerskap hadde nå skaffet seg en betydelig flåte. I 1571 talte den 89 skip på til sammen 1300 lester. I 1640 var den på 3500 lester, og 40 prosent av varebyttet mellom Bergen og utlandet foregikk da på bergensskip.

Byens særstilling illustreres av at hele 1450 av vel 3100 norske passeringer ved Øresund tollsted på vei inn og ut av Østersjøen i årene 1575-1654 skjedde med skip som hørte hjemme i Bergen. Først fra midten av 1600-tallet kom skip fra Agder og Østlandet for alvor med i utenrikshandelen, i første omgang særlig fra ladestedene Larvik, Kragerø, Langesund og Mandal. Kjøpsteder som Kristiania, Kristiansand og Trondheim hadde ennå en tid bare få skip i fart på utlandet. Også dette skulle imidlertid endre seg.

<= Forrige side Neste side =>