Kunnskapsoverføring fra de tradisjonelle næringene til globale aktører

En gjennomgående linje i norsk næringshistorie har vært, og er fremdeles, overføring av erfaringer fra ett felt til et annet. Den historiske koplingen mellom eksport av fisk og trelast og utenriks sjøfart er allerede nevnt. Norge ble fra 1870-årene en av verdens ledende produsenter av tremasse fordi landet hadde en betydelig vannkraftbasert mølleindustri, teknologien var i grunntrekkene den samme i de to industriene.

Hundre år senere skjøt oppdrettsnæringen fart da sildefiskere med notkompetanse engasjerte seg og utviklet effektive og robuste flytemerder. Ikke minst kom petroleumssektoren til å trekke veksler på kunnskaper og ferdigheter i eldre næringer. Det var således viktig for oppbyggingen av en egen kapasitet som feltoperatør at landet i hundre år hadde hatt en internasjonalt rettet skipsfartsnæring, hvor nettopp storstilt frakt av råolje, flytende gass og kjemikalier ble viktige spesialiteter i det 20. århundre, før oljeeventyret startet i Nordsjøen. En stor og teknisk avansert verftsindustri trakk samme veien. Utviklingen av de svære betongplattformene hadde én viktig bakgrunn i de mange tiår med storskala bygging av betongdammer med tunneler og rørledninger til kraftverk og hydroelektrisk storindustri. Endelig kom havfiskernes erfaring med mellomstore stålbåter og Nordsjøen som værhardt farvann til nytte da flåten av forskjellige slags offshorefartøyer skulle bygges; stand-by-båter, forsyningsbåter, slepe- og ankerhåndteringsbåter med flere.
 
<= Forrige side Neste side =>