Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart

17. mai-feiring på Svanviken arbeidskoloni, 1908. Foto: Riksarkivet
17. mai-feiring på Svanviken arbeidskoloni, 1908. Foto: Riksarkivet
Barnehagebarn i Svanviken arbeidskoloni, 1923. Foto: Riksarkivet
Barnehagebarn i Svanviken arbeidskoloni, 1923. Foto: Riksarkivet
Barn ble født, døpt og vokste opp på Svanviken arbeidskoloni. Familie på 1950-tallet. Foto: Karmsund folkemuseum
Barn ble født, døpt og vokste opp på Svanviken arbeidskoloni. Familie på 1950-tallet. Foto: Karmsund folkemuseum

Svanviken arbeidskoloni, som ble opprettet i 1908, er et godt eksempel på assimilasjonspolitikken som ble ført overfor romanifolket. Gården Svanviken i Eide på Nordmøre ble kjøpt og åpnet i 1908 som en arbeidskoloni for de reisende. Avlæring av reising og trening til bofasthet var målet her. Kvinnene skulle bli gode husmødre og mennene skulle bli gode arbeidsfolk gjennom opplæring i skog- og jordbruk. Reglene på Svanviken var svært strenge:

Alt som hørte til vår kultur var forbudt. Romani var forbudt. Hendene i lomma var forbudt. Bart og hatt med brem var forbudt. Vi fikk ikke ha besøk. Alle brev ble åpnet. Annenhver søndag var det tvungen gudstjeneste. 17. mai var det oppmøteplikt. Vi fikk ikke lov til å gå på butikken uten lov. Om vi brøt forbudene kunne det bli husarrest. Om det gjentok seg tok de ungene.

Louise Pettersen i et intervju i Dag og Tid i 1996.

Fra 1908 til 1940 bodde det 85 familier med til sammen 506 personer på Svanviken. Helt fram til 1989 ble romanifamilier i Norge tvangssendte til Svanviken arbeidskoloni. De skrev under kontrakter på at de skulle være der i to år, senere utvidet til fem år. Flyttet de før, tok Misjonen barna fra dem.

En båtreisende født i 1953, fortalte at familien ble sendt til Svanviken to ganger, og at de oppholdt seg der i til sammen sju år. Første gang de ble sendt dit var i 1959, og de skrev da under en kontrakt om at de måtte være der i fem år. Neste gang de ble sendt dit, i 1970, skrev de under en kontrakt om å være der i to år. Dette oppholdet satte sterke spor for resten av livet.

Etter oppholdet på Svanviken ble familiene bosatt rundt om i landet, ofte langt unna slektninger og andre reisende. Flere familier som hadde levd og reist langs kysten i vest, ble bosatt på Østlandet. Ideen bak Svanviken har blitt formulert klart av ulike bestyrere gjennom tidene. Daværende bestyrer Knut Myhre, uttalte seg til Norsk Ukeblad i 1963:


Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd….Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret; Vi har rett. For de små barnas skyld tar vi oss den retten.

Ikke i noe annet land fikk én organisasjon så mye makt som Norsk misjon blant hjemløse. I 1973 laget Vibeke Løkkeberg en kritisk film om Svanviken arbeidskoloni. Den ga støtet til en prosess som førte til at politikken ble lagt om. Misjonen ble en del av de reisendes liv og hverdag fram til den ble nedlagt i 1989. Alle kjente til Misjonen og de aller fleste familier ble berørt av deres arbeid. For å overleve som et folk og en kultur kjempet romanifolket en tøff kamp mot Misjonen og norske myndigheter i nesten hundre år.

<= Forrige side Neste side =>