Noen årsakssammenhenger

Fra mannskapsmessa om bord på Kosmos III av Sandefjord ca. 1950. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Fra mannskapsmessa om bord på Kosmos III av Sandefjord ca. 1950. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

Hvorfor kom Norge til å bli ledende innenfor den moderne hvalfangsten? Hvorfor beholdt og videreutviklet ikke Amerika sitt hegemoni? I 1878 skrev Foyn i Polyteknisk Tidsskrift at Roys etter seks, sju års forsøk hadde skaffet seg en underbalanse på 1/2 million spesidaler og måtte gi opp sine eksperimenter. Amerikanerne holdt seg deretter til den tradisjonelle hvalbåten med håndvåpen og redskaper. Da deres siste fangstskute forliste i 1924 hadde det i Norge vært drevet fangst på de store finnhvalene med spesialdampskip og harpunkanoner i 60 år. Lys støpt av spermasetti fikk imidlertid en viktig konkurrent i de store mengder rimelig petroleum som ble produsert etter det rike oljefunnet i Pennsylvania i 1859. Høy risiko og rike alternative muligheter til sikrere investeringer er pekt på som årsaker til at risikovillig amerikansk kapital bare i liten grad kom hvalfangsten til gode.

Sammenlignet med Amerika var Norge et land med små ressurser og lite industri. Det kan forklare at vi kanskje var villige til å satse på områder der andre knapt fant det umaken verdt. Men hvorfor skulle nettopp Vestfold bli ledende i hvalfangsten, og det både hva kapital og mannskap angikk? Det begynte jo helt oppe på kysten av Finnmark. Kunne den ikke vel så gjerne blitt en nordnorsk næring?

Moderne hvalfangst var meget kapitalkrevende. Store investeringer i skip, anlegg og utstyr samt en rekke driftsutgifter måtte finansieres før inntekter av produktene forelå. For å gi seg i kast med å utvikle en slik industri, måtte ikke bare viljen, men også kapitalen være til stede på forhånd, og det avgjørende synes å være stor kapital samlet på én hånd, slik tilfellet var med Foyn. Hans tilknytning til Vestfold blir slik sett et mer tilfeldig forhold.

I det øyeblikk et effektivt fangstsystem var utviklet og næringen forelå som reell mulighet, lå imidlertid forholdene i Vestfold vel til rette for utviklingen. Naturressursene i fylket var små i forhold til folkemengden. Folketettheten var 43 ganger høyere enn i Finnmark. Kombinasjonen bonde/ fisker passet ideelt til årssyklusen i nord, med fiske om vinteren, gårdsdrift om sommeren. Kombinasjonen bonde/ sjømann som var utbredt i Vestfold, var hva årssyklusen angår mindre ideell. Da var en kombinasjon med ishavsfangst å foretrekke, for man var tilbake i god tid før høsten selv om det ble et fravær i våronna.

Foyns satsing på selfangst hadde skapt et miljø av kompetente ishavsskippere og mannskaper i Vestfold, og sjøfolk var det nok av. Dertil ble partsrederiene etter 1890 mer og mer avløst av aksjeselskap. Risikofordelingen i disse selskapene lokket velstående vestfoldinger inn i næringen, samtidig som forholdene altså lå til rette for å forhyre lokalt mannskap. Vestfold fikk snart et forsprang som fylket aldri ga fra seg.

At det også i Nord-Norge fantes kapitalsterke proprietærer var ikke i seg selv tilstrekkelig til at hvalfangsten kunne bli en nordnorsk næring. Det var kombinasjonen av mannen og miljøet – Foyns kapital og særegne innsatsvilje sammen med de generelle samfunnsforhold – som førte til at moderne hvalfangst for alltid vil bli assosiert med Vestfold. Da Tromsø i 1887 kom med i hvalfangsten, ble betegnende nok mannskapet i hovedsak engasjert fra Tønsberg og Kristiania, kun unntaksvis fra nord.

<= Forrige side Neste side =>