Regulering og lovgivning i lofotfisket

I 1992 kom boka Pomor: Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år med Einar Niemi som redaktør. Forsida viser litografiet Grenseland av Kaare Espolin Johnson. ©Kaare Espolin Johnson/BONO 2009 Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag.
I 1992 kom boka Pomor: Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år med Einar Niemi som redaktør. Forsida viser litografiet Grenseland av Kaare Espolin Johnson. ©Kaare Espolin Johnson/BONO 2009 Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag.
Trengsel på lofothavet. Bildet er tatt midt på 1890-tallet. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.
Trengsel på lofothavet. Bildet er tatt midt på 1890-tallet. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

Væreiernes maktgrunnlag ble styrket gjennom den nye Lofotloven av 1816. Loven representerte en liberalisering når det gjaldt redskapsbruk, med tillatelse til å anvende line og garn. Disse effektive bruksartene hadde blitt forbudt på 1600-tallet, fordømt som de fremmedes og rikes redskap, men det strenge forbudet var blitt lempet noe på i en forordning i 1786. Men når 1816-loven åpnet for fullt for line og garn, trengtes det oppsyn og regulering på lofothavet for å unngå redskapskollisjoner og strid mellom fiskerne, og her kom væreierne inn i bildet. De fikk tildelt oppsynsmyndighet. Havet ble videre delt inn i teiger for henholdsvis garn- og linebruk. Teigene igjen ble delt inn i sett, og adgangen til de enkelte settene ble knyttet til bruken av bestemte rorbuer på land. Rorbuene var det i all hovedsak væreierne som eide.

Utleie av rorbuer og hjellplass utgjorde en vesentlig del av inntektsgrunnlag deres. Gjennom den nye loven og den nøkkelposisjon rorbuene ga når det gjaldt adgang til attraktive garn- og linesett kunne væreierne ytterligere styrke sin økonomiske makt – gjennom å øke utleieprisene. Fiskerne betalte for å sikre seg adgang til lofothavet, og rorbuer var de også helt avhengige av under vinterfisket. Her sov de, her tørket de klær og kokte mat, her reparerte de redskap og utstyr. De åpne nordlandsbåtene kunne til nød gi et visst ly mot vær og vind under farten til og fra fisket, men var umulige å bo i under selve lofotsesongen. Videre utover på 1800-tallet oppsto det en opposisjon mot Lofotloven og væreiernes nyvunne maktposisjon.

Systemet minnet om tidligere tiders privilegieordninger og brøt med de nye demokratiske og liberale ideene i samfunnet. Antall fiskere økte også, og unge utøvere og andre nykommere hadde vanskelig for å hevde seg når adgangen til de beste fiskeplassene var tilnærmet lukket. Resultatet var at Stortinget vedtok grunnleggende endringer i en ny lov i 1857, den såkalte friloven, med iverksettelse fra 1860. Essensen i den nye loven var fritt fiske og etablering av offentlig oppsyn med politimyndighet.

Væreierne mistet sin posisjon som kontrollører av utøvelsen av fisket, og havdelingen med koblingen mellom rorbuleie og tilgang til de beste settene for garnfiske og linefiske opphørte. En viktig følge av den nye loven var at utviklingen i lofotfisket heretter ble svært godt dokumentert gjennom årlige beretninger. Her finnes opplysninger om deltakelsen fordelt på de forskjellige bruksarter og fiskevær, utbyttet av fisket, antall kjøpefartøyer, vær og vind samt en rekke andre forhold. Materialet gir rike muligheter for forskning, og lofotfisket er sannsynligvis et av verdens best dokumenterte fiskerier overhodet.

Statistikken forteller om en svært høy aktivitet på lofothavet, alt i 1860 deltok det 24 000 fiskere. Etter en nedgang først på 1870-tallet, steg deltakelsen kraftig mot slutten av århundret. Toppåret var i 1895 med 32 600 utøvere. På dette tidspunkt var det igjen diskusjon om lovgivningen i lofotfisket. Med den store deltakelsen var det vanskelig å få ordnede forhold på havet, til tross for ordningen med offentlig oppsyn. Sammenfiltring av bruk hørte til dagens orden. Dette førte til mindre effektivitet i fisket, men også forseelser i form av kapping av andres redskaper for å få tatt opp eget bruk. Den nye tid med notredskaper og fiskedampskip hadde også ført til konfrontasjoner mellom fiskerne som drev tradisjonelt i åpne båter og moderne entreprenører og kapitalsterke redere.

Trollfjordslaget i 1890 var et uttrykk for slike motsetninger. Fiskerne var ikke motstandere av ny teknologi i og for seg, men ønsket å kontrollere den selv: De ville beholde fiskereie til båt og bruk og fryktet å bli redusert til vanlige lønnsmottakere i kapitalsterke storrederier. Konfrontasjonen i Trollfjorden ble etterfulgt av en rekke massemøter og telegrammer til hovedstaden. Fiskerne vant fram, og i 1893 ble notredskaper forbudt i lofotfisket. Den gamle strukturen i fisket skulle beholdes inntil videre.

I 1897 kom en helt ny lofotlov. Friloven hadde ikke fungert godt nok under den store tilstrømningen av fiskere. Havdeling mellom garnhav og linehav skulle igjen sørge for ordnede forhold. Men denne gangen var det gamle systemet kombinert med nye demokratiske ordninger. Fiskerne skulle selv få anledning til å fastsette kjørereglene for den konkrete utøvelsen av fisket innen gitte rammer. Dette skulle skje ved at de valgte representanter til utvalg for de enkelte delene av lofothavet.

Utvalgene fikk anledning til å utarbeide bestemmelser som alle måtte rette seg etter. På denne måten håpet myndighetene også å oppnå at reguleringene ble respektert på en bedre måte av fiskerne. Systemet har i all hovedsak fungert helt opp mot vår egen tid. Det har i de siste årene vært gjort til gjenstand for internasjonal oppmerksomhet fra samfunnsforskere innenfor feltet ressursforvaltning, som et eksempel på såkalt co-management, eller medforvaltning, der fiskere og myndigheter forvalter ressursene i en form for samspill.

B1: De siste tiårene har betydd en renessanse for de økonomiske og kulturelle forbindelsene på tvers av grensa i nord. I 1992 kom boka ”Pomor: Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år” med Einar Niemi som redaktør. Forsida viser litografiet Grenseland av Kaare Espolin Johnson. ©Kaare Espolin Johnson/BONO 2009 Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag.

B2: Pomorhandelen kom til å bety mye både økonomisk, sosialt og kulturelt lengst nord på norskekysten. Bildet viser en gjenstand som minner om dette kulturmøtet, en gammel russekopp, fotografert i Kvitnesstua på Karlsøy i Troms. Foto Håvard Dahl Bratrein. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.

B3: Rorbumiljø i Storvågan ca. 1890. Buene ligger tett i tett. Det er i dette området de arkeologiske utgravningene av middelalderbyen Vágar er gjort de siste tiårene. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

B4: Lofotmuseet holder hus i deler av den gamle bygningsmassen. Væreierboligen, det hvite huset sentralt i bildet, ble satt opp i 1815. Foto: Thomas Røjmyr. Museum Nord - Lofotmuseet.

B5: Trengsel på lofothavet. Bildet er tatt midt på 1890-tallet. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

B6: Bildet er tatt under toppåret i lofotfisket i 1895 og viser tradisjonelle nordlandsbåter med råseil i Svolvær. Løftingen, taket akter i de to båtene i forgrunnen, ble tatt av under selve fisket. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.

B7: Da Trollfjordslaget fant sted i 1890, var det typisk østlofotfiske, med best fiske for fiskeværene i øst. Bildet er tatt et annet sted i Øst- Lofoten, i Sildpollnes i Austnesfjorden, øst for Svolvær. Trengselen på havet ser ut til å være stor. Foto: Ukjent. Museum Nord - Lofotmuseet.
 
<= Forrige side Neste side =>