Fangstarbeiderne og deres hustruer

Mange hvalfangere hadde med seg praktfulle dukker til familiens små. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Mange hvalfangere hadde med seg praktfulle dukker til familiens små. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Hvalfangernes avreise fra Sandefjord ca. 1930. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Hvalfangernes avreise fra Sandefjord ca. 1930. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

Det forteller om høy risiko at kun tre av de 15-16 norske selskap som inntil 1. verdenskrig drev fangst i Falklands-sektoren fortsatt eksisterte i 1953: Tønsbergs Hvalfangeri, Ørnen og Thor Dahls Hvalfangerselskap. Den norske storhvalfangsten var i høy grad et økonomisk eventyr. Formuer skiftet eier, gevinst og tap vekslet, penger ble plassert og ga den dristige og heldige god fortjeneste. Selskap flagget ut og nye nasjoner kom til. Vi kan ikke omtale den skare av selskap, skip, anlegg og personer som ved siden av pionerer som Foyn, Christensen, Larsen og Jahre rettelig finner sin plass i hvalfangstens historie. De omfattende ringvirkninger i Vestfold, alt fra smeder til skipsverft, foredlingsbedrifter og leveranser fra bøndene må vi også la ligge, men hvalfangerens betydning må omtales.

Det var lokalt tilgjengelig arbeidskraft som hadde gjort Vestfolds dominans mulig – håndfaste fagarbeidere som utviklet spesialkompetanse. Riktignok er det et generelt trekk ved hvalfangsten at mannskaper fra ulike nasjoner og kulturer arbeidet side ved side. Om ikke før, så gjaldt det i alle fall på 1600-tallet, da baskerne var etterspurt, det gjaldt ikke minst hos kvekerne i New England, som både sysselsatte afrikanere, portugisere og andre nasjonaliteter på sine skuter, og det gjaldt moderne norsk hvalfangst som bl.a. benyttet skandinaver og briter, billig lokal arbeidskraft på tropefeltene, utenlandske leger og for øvrig trakk veksler på kystbefolkningen der det fantes.

Omvendt gjaldt det for nasjoner som Storbritannia, Argentina, Japan, Tyskland osv. at de hadde alt fra en mindre andel til i all hovedsak nordmenn blant de sysselsatte. En kilde oppgir at den direkte sysselsettingen i verdens hvalfangst mellom 1920 og 1930 steg fra ca. 2600 til 9600 mann, hvorav ca. 90 % var vestfoldinger. Et slikt tall må tåle justering, men det viser uansett hvilken dominans vestfoldingene hadde og hva hvalfangsten der betydde lokalt.

Rundt 1930 utgjorde hvalfangerne 18 % av den yrkesaktive befolkning i fylket, mens Sandar kommune sendte 40 % av sin yrkesaktive befolkning på fangst. Det innebar stor ledighet i oppleggsåret. Men ingen trodde på noen langvarig krise. Noen kommuner satte endog inn krisetiltak for å hjelpe trofaste skattebetalere over kneika. Sesongen 1938/39 var sysselsettingen over 12 700. Først nå begynte andelen av utlendinger å stige, men ved utreise høsten 1939 bidro fortsatt Vestfold med 49 % av verdens hvalfangere. Da var omlag hver tiende yrkesaktive vestfolding hvalfanger.

Sandar hadde alltid høyest deltakelse, fulgt av Nøtterøy, Sem og Sandefjord. Hvor ble det så av Vestfolds selfangere? Fram til 1883 holdt prisen på selolje seg godt, for deretter å bli omtrent halvert i løpet av tre-fire år. I 1882 ble det gjort forsøk med bottlenosefangst, og ganske snart blomstret denne fangsten opp som kompensasjon for en stadig mindre lønnsom selfangst. Kombinasjonsfartøy som drev både sel- og bottlenosefangst ble imidlertid vanlig, og så lenge dette pågikk, var det fortsatt liv i selfangsten fra Vestfold.

I 1880-årene var virksomheten fortsatt betydelig, men sel og bottlenose ble fanget om hverandre slik at det til tider er vanskelig å skille økonomien i den ene gren fra den andre. En god bottlenose ga ett tonn olje, mens de store og feite – de såkalt ”tønnebunner” – kunne gi to tonn. Fettgehalten i spekket er så høy at ei tønne spekk gir 9/10 tønne olje, men oljen er nærmest identisk med spermhvalolje. Når lønnsomheten i bottlenosefangsten dalte etter 1900, var årsaken dels redusert bestand på grunn av overbeskatning, dels at billig parafin erstattet oljens plass som belysningsmiddel. Dessuten måtte bottlenoseoljen snart konkurrerer med spermhvalolje fra syd. Norsk bottlenosefangst ble derfor et kortvarig intermesso.

I 1902 forsøkte Thor Dahl rendyrket selfangst med lite hell, og i 1907 ble sel- og bottlenoseflåten hans lagt ut for salg. Da det ikke var kjøpere, kom Thor Dahl som den eneste vestfoldingen til å drive bottlenosefangst også under første verdenskrig, men økonomisk var det ingen tvil om at storhvalfangsten ga sikrere og høyere avkastning. Mens selfangsten levde videre på Vestlandet, ebbet den i Vestfold ut med bottlenosefangsten. Hvalfangerne nøt høy prestisje, især utover i 1920- og 1930-årene og etter krigen. Hvalfangsten var imidlertid langt fra konfliktfri.

Gjennom rapportering visste rederiene atskillig om sine ansatte, og iblant ble arbeidere svartelistet av selskapene. Samtidig skapte lønnssystemet, med part av produksjonen, en felles forståelse blant de ansatte om at innsats ga utbytte. Det var derfor stor grad av indre justis blant mannskapene, som sørget for at folk var på plass og bidro som forventet til godt utkomme.

Med en så høy andel av den mannlige befolkningen fraværende i store deler av året, måtte kvinnene spille en sentral rolle. Det er likevel ikke åpenbart at ”hvalfangerhustru” er en selvfølgelig forskningskategori, og det er neppe dekning for å karakterisere hvalfangerhustruer som gjennomgående sterkere eller dyktigere enn andre kvinner, slik det iblant er gjort. Tvert om representerer de et mangfold som selvsagt også omfattet sterke personligheter.

Det var de som var hjemme under stortings- og kommunevalg og lett kunne gjøre sin stemme gjeldende. Det var de som tok seg av hjem og familie, ja, kanskje også et småbruk. Som homogen gruppe trer de likevel i liten grad fram, muligens med unntak av tiden rundt hvalfangernes avreise og hjemkomst. Faktorer som alder, erfaring og bakgrunn har trolig vært mer bestemmende for deres sosiale og kulturelle relasjoner enn det faktum at de var gift med en hvalfanger, selv om sistnevnte var med på å gi en felles referanseramme. Mye tyder på at kvinnene var sterke når de måtte, de tilpasset seg og endret til dels væremåte avhengig av om mannen var hjemme eller på feltet. Atskillig forskning gjenstår både om kvinner, barn og de generelle samfunnsforholdene i Vestfold under hvalfangstperioden.

Visst hadde hvalfangerne med seg bananer hjem – en hel stokk hang i skapet og fristet ungjenter til å sitte barnevakt, mens elegante Las Palmas-dukker kunne smelte ethvert pikehjerte. Men var ikke det egentlig det minste man kunne forvente seg, når man år etter år feiret jul uten pappa? Den mest inngripende virkning av hvalfangsten lå trolig nettopp i de mentale holdninger, de sosiale mønstre og den jevne velstand den skapte i de tusen hjem i Vestfold.

<= Forrige side Neste side =>