Fremmede impulser

Baskerne, som i løpet av middelalderen forsynte Europa med hvaltran og barder fra sin virksomhet langs spanskekysten, flyttet etter hvert fangsten nordover, først til Newfoundland og Island, i løpet av 1500-tallet også til havet nord for Norge med fangststasjoner i Finnmark. Det dansk-norske riksråds forbud av 1596 mot utlendingers hvalfangst langs kysten av Finnmark må bl.a. ha rammet dem.

Tre år senere beklaget Peder Claussøn seg over tilstandene i Norge idet han med henvisning til den islandske lovbok konstaterte at man i eldre tid kjente mange måter ”thill at fange Hualfisch”, men at disse var kommet av bruk på grunn av menneskelig udugelighet. Det fremgår ikke i hvilken grad han var fortrolig med baskernes harpunfangst, men hans oppfatning om nordmennene var at de ikke lenger visste hvordan de skulle veide hval og at de kun var i stand til å utnytte hval som drev på land.

Peder Claussøn forteller at folk tidligere hadde benyttet spyd med en form for mothaker, ikke ulike de krokspyd som ”Fischere” på hans tid fortsatt brukte, og så sant jernet trengte gjennom spekket og inn i kjøttet, var det vanlig oppfatning at hvalen fikk banesår. Skudd som ikke satt dypt nok mente man at hvalen forsøkte å fri seg fra ved å velte seg mot havbunnen, noe som førte til at jernet trengte dypere inn og altså ble dødelig. På denne måten fikk de mange hval av ulike slag til lands, noen levende, noen døde.

Jaktredskapene hadde eiermerker og byttet ble fordelt mellom den som hadde truffet hvalen, det vil si den som eide spydet, den som eide landet der hvalen drev inn og den som fant hvalen, alt etter lovens anvisninger, ”oc stundum fick Kongen oc en Part der-udj”. Det er det gammelnorske lovverket som her utfoldes for oss. Men det går mot brytningstider. Den gamle jakten med spyd – som Petter Dass kjente og omtalte et hundreår senere – var i ferd med å forsvinne.

<= Forrige side Neste side =>