Fangst av hval førte fra tid til annen til krangel om rettighetene til byttet. Kart fra samlinga til Statsarkivet. Se full tekst nedenfor.
Osebergskipets skrog er surret til spantene ved hjelp av hvalbarder, formodentlig av retthval, men dette sier ingenting om hvordan hvalen ble fanget. I de senere år har enkelte forskere avvist tidligere antakelser om at til og med store og middels store hvaler ble harpunert ved våre kyster i jern- og middelalderen, og at det på nordvesteuropeisk område ble utviklet velfungerende harpuner til dette formål. I stedet antas harpuner for fangst av større hval å være utviklet på baskisk område for derfra først å ha blitt adoptert til Norge, Island og Færøyene utpå 1600-tallet. Dette er stikk i strid med for eksempel Fridtjof Nansens (1861-1930) oppfatning om at baskerne hadde hentet sine kunnskaper om hvalfangst fra Norge via Normandie.
Nansen antok at nordmennene benyttet to måter å fange hval på, enten med harpun, helst i åpen sjø, eller med forgiftede piler, mest i lukkede fjorder. Han diskuterer dermed ikke en tredje mulighet, nemlig spydet. Byttedyr som ble truffet og såret ved hjelp av spyd ble i noen tilfeller drevet mot land, men i mange tilfeller drev de etter en stund på land av seg selv.
I Magnus Lagabøtes landslov av 1274 så vel som i den eldre Gulatingsloven finner vi bestemmelser om hvalrekst og hvalfunn utformet på en slik måte at de ikke utelukker at jakten nettopp foregikk med spyd. Lang kystlinje og dype fjorder tilsa at skadde dyr før eller senere ville strande, i motsetning til på mindre øyer som Orknøyene, Shetland og Færøyene, der lovverket langt tydeligere forutsetter at hvalene aktivt ble drevet mot land. Til resonnementet kan føyes at det gammelnorske språket har to benevnelser for ”spydhval”, nemlig geirreyður og geirhvalr, trolig for seihval og/eller vågehval, hvilket jo like gjerne kan peke mot et anvendt redskap – geirr, spyd – som mot hvalens spisse form, slik noen har hevdet.
I det norrøne lovverket er hvalretten skilt ut i egne avsnitt. Landsloven starter med å behandle funn av dyr på inntil 18 alen eller åtte-ni meter, altså mellomstore dyr. Hauld (odelsbonde) eller gjevere mann hadde enerett til slike funn, mens enhver hadde enerett til dyr som var halvparten så store, forutsatt at de ble behandlet etter fastsatte regler. Hval kunne bli funnet enten drivende eller på land, og loven skiller mellom hval som reker i land og de som drives mot land.
Om hval drev død i land ble den fordelt mellom kongen, eier av jorda der den ble funnet, og finneren, men om en veidemann selv drev hvalen på land, ble den kun delt mellom ham og jordeieren. Døde hvalen på dypet, eide veideren den uansett størrelse, mens en drivende hval ble delt mellom veidemann og finner. Loven skiller for øvrig også mellom hvalvåger og andre våger. Ved første øyekast forteller de nevnte og ytterligere regler oss – på samme måte som veideristningene – at vi har å gjøre med en meget verdifull ressurs, men dette aspektet må ikke overdrives. Det viser forbudet mot fangst av ”hval i åte”.
Om noen skjøt hval under fisket og støtte bort Gudsgaven (fisken), var Gulatingslovens reaksjon lovens høyeste bot, 40 mark. En så sterk reaksjon forteller at fisket hadde klart fortrinn framfor hvalen og at fisket altså hadde større verdi. Ca. 1263 reduserte Håkon Håkonsson bøtesatsene til 1/3, hvorfor Landslovens bot er 8 ertog og 13 mark, men dette var fortsatt lovens høyeste bot, brukt ved særlig graverende forbrytelser som krenket samfunnet og som tidligere hadde kvalifisert til fredløshet (utlegd). Indirekte vitner derfor lovteksten om et forhold som er mer interessant enn hvalens enestående verdi.
Etter det vi vet om naturlige hvalstrandinger, kan ikke omfanget ha vært så stort at dette i seg selv var tilstrekkelig til å motivere hvallovgivningen. Tvert om lister lovene opp for oss så mange variasjoner av drivende hval og hvalstrandinger at vi tør hevde at motivasjonen for å lovregulere verdiene ikke var naturens luner, men snarere fordeling av et produkt som falt som følge av menneskelig aktivitet. Dette bringer oss tilbake til en vurdering av fangstteknikken.
Sigurd Risting (1870-1935) hevdet i 1922 at benevnelsene jarnhvalr og skothvalr refererte til henholdsvis hval med harpun i ryggen og hval som finnes drivende med merket skudd, men det er altså god grunn til å være åpen for alternativer. En hypotese om norsk spydhvalfangst på de større artene utfordrer for så vidt de tolkninger av Ottars beretning som antyder at han fanget med harpuner, men for det første står ordet harpun ikke eksplisitt i teksten, for det andre vet vi ikke hvor store hvaler han eventuelt fanget og for det tredje er det faktisk ikke funnet harpuner i norrønt område som er blitt satt i forbindelse med storhvalfangst.
Derimot vet vi at skadet hval kunne ta seg over store områder. I 1385 fant man eksempelvis en stor rørhval (reyðar-hvalr), altså en blå- eller finnhval, med et merket skudd i seg i Østbygda på Grønland. Skuddet tilhørte bonden Ólafur i Æðey i Ísafjörður, i dag Tønsbergs vennskapsby nordvest på Island. Så sent som ved inngangen til 1700-tallet kan det dessuten se ut til at man fortsatt var fortrolig med norsk spydhvalfangst. I Nordlands trompet, som Petter Dass begynt å arbeide med i 1670-årene og ble forsøkt utgitt i 1697/98, skriver han følgende om de svømmende dyr i de nordlandske hav: --- Først haver jeg Hvalen at agte; Du grumme Søe-Konge! Du Trold i det Vand! Hvad driver dig til at du render paa Land Og lader godvillig dig slagte! --- Men aldrig var Nordlandske Bonde saa klog, At dig forulemped’ hans Spyd eller Krog, Han vidste dig aldrig at fange; Hvis ikke du selver paa Stranden opdrev Og dem til et Rov uformodentlig blev, --- Kanskje øyner vi det samme jaktprinsippet også bak Erik Pontoppidans mer enn 50 år yngre beskrivelse av hvordan strandet eller drivende hval skulle forvaltes ifølge norsk lov: ”Ligesom og med dem, hvis døde Kroppe komme drivende til Lands, efter at de ved adskillig Hendelse ere omkomne.”
Billedtekst: Fangst av hval førte fra tid til annen til krangel om rettighetene til byttet. I Telavåg førte en slik krangel i 1872 til en rettsak. Kartet viser plasseringen av nøtene og er tegnet i forbindelse med stevningen i 1872. Stekkholmen til høyre, Telasundet litt til venstre for midten. Kart fra samlinga til Statsarkivet.
