Strandede hvaler

Den 4. november 1827 ble det funnet en strandet blåhval ved Ostende, Nederland. Foto: Mekonnen Wolday. Hvalfangstmuseet i Sandefjord (se full tekst nedenfor)
Den 4. november 1827 ble det funnet en strandet blåhval ved Ostende, Nederland. Foto: Mekonnen Wolday. Hvalfangstmuseet i Sandefjord (se full tekst nedenfor)

Mye tyder på at hval som beveger seg på store dyp, eksempelvis spermhvaler, strander oftere enn andre arter, for eksempel blåhvalen, som nesten aldri strander. Vi har også indikasjoner på at strandinger i dag skjer stadig hyppigere enn før, muligens fordi akustisk forurensning fra skip virker forstyrrende på dyrene.

Strandede hvaler langs de europeiske kyster gjennom de siste 4-500 år ble lagt godt merke til. Det er imidlertid snakk om svært lange kyststrekninger og det kunne derfor bli både langt og lenge mellom hver stranding. Dyrene har åpenbart imponert, men det uvanlige ved fenomenet var nok også medvirkende til at strandinger kunne bli slått stort opp, og foreviget av kunstnere.

Også langs våre kyster strander hvaler nå og da, men det er helst snakk om de små og iblant de mellomstore artene. De store artene derimot, strander relativt, ja til dels meget sjeldent hos oss. Den nevnte Rekkevik-hvalen er således ikke en strandet hval. Den druknet, og er kjent for oss på grunn av landhevingen etter issmeltingen. Så sent som midt på 1700-tallet ble slike funn, høyt over havet, utlagt som bekreftelse på Bibelens fortelling om Syndfloden.

Billedtekst: La Baleine d’Ostende Visitée par l’Eléphant, la Giraffe les Osages et les Chinois. Den 4. november 1827 ble det funnet en strandet blåhval ved Ostende, Nederland. To år senere ble skjelettet stilt ut i Paris. Litografi som viser hvordan kunstnere kunne fremheve hvalens størrelse ved hjelp av mennesker og store dyr. Foto: Mekonnen Wolday. Hvalfangstmuseet i Sandefjord

<= Forrige side Neste side =>