Eldre beretninger om hval

Monsterhval som angriper og senker et skip. Dyret har i likhet med spermhvalen tenner i underkjeven, men samtidig barder i en krans rundt nakken. Fra pustehullene spruter den vann inn over skipet. Original ca. 1550 av Ulisse Aldrovandi (1522-1605).
Monsterhval som angriper og senker et skip. Dyret har i likhet med spermhvalen tenner i underkjeven, men samtidig barder i en krans rundt nakken. Fra pustehullene spruter den vann inn over skipet. Original ca. 1550 av Ulisse Aldrovandi (1522-1605).

At hvalene ikke er fisker, var kjent allerede av Aristoteles (384- 322 f. Kr.), som baserte seg på egne observasjoner da han beskrev dette i sin Historia Animalum. Gjennom hele middelalderen finner vi imidlertid en rekke besynderlige skriftlige og visuelle fremstillinger av hval, som etter hvert ble ansett for fisk og dermed spist under fasten.

Den eldste skriftlige kilden som omtaler hval i vårt område er Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Ottar bodde i Hålogaland, men ønsket å finne ut hvor langt landet strakte seg og om det bodde folk nord for de ubebygde områdene. Etter tre dager var han kommet så langt nord som hvalfangerne pleide å dra, og etter ytterligere tolv dagers seilas nord-, øst- og sydover, kom han til et bebodd område, Bjarmeland ved Kvitsjøen.

Beretningen er bevart i en verdenshistorie som kong Alfred den store av England lot oversette. Ottar så både hval og hvalross, men hans fortelling må ha blitt misforstått. De overleverte opplysningene er i alle fall uklare, noe som har skapt atskillig hodebry for hvalfangsthistorikere og gitt opphav til svært ulike tolkninger. Opplysninger om hval og sel finnes flere steder i den norrøne litteraturen.

Mest utfyllende er nok beskrivelsene i Kongespeilet fra omkring 1250. Dette skriftet er bygget opp som en pedagogisk samtale mellom far og sønn. Første del handler om kjøpmannen, og her spør sønnen bl.a. om forholdene på Grønland, Island og Irland og i havene omkring. Det eneste faren finner verdt å nevne fra Islandshavet, er hvalene, og han understreker at de er meget forskjellige både etter art og vekst. I Grønlandshavet gjenfinnes mange av de samme artene, samt mange slags sel. I alt nevner Kongespeilet 22 ulike vestnorske navn på hvaler i havene, hvorav 18 også er nevnt i en lang oppramsing av hvaler i et tillegg til Snorres Skaldskaparmål.

Selv om mange av de hvalene som beskrives i Kongespeilet og andre middelaldermanuskripter lar seg identifisere, står vi igjen med en rekke betegnelser hvorav i alle fall noen må anses som rene fabeldyr og sjømonstre. Også i de påfølgende århundrene finner vi beskrivelser av hval og hvalfangst, for eksempel hos Peder Claussøn Friis (d. 1614), Petter Dass (d. 1707), Hans Egede (d. 1758), Hans Strøm (d. 1797) osv.

I sitt store verk om de nordiske folkenes historie vier den svenske erkebiskop Olaus Magnus (d. 1557) atskillig plass til omtale av fisk og sjøpattedyr, men mye av det som beskrives må regnes som nokså fri fantasi. I hans tjueførste bok, kapittel 13 finner vi likevel det som regnes som den eldste trykte beskrivelsen av en blåhval, et 30 meter langt dyr som i 1532 strandet ved Tynemouth i Northumberland.

Sammenlignet med de havdyrene Olaus Magnus refererer i de forutgående kapitlene, er det strandede dyret på ingen måte gigantisk, men strandingen ble likevel ansett som et jærtegn av folk i egnen som betraktet dyret med forbløffelse på grunn av dets størrelse.

<= Forrige side Neste side =>