Havneutbygging i Norge har alltid vært nært knyttet til handel med utlandet. I middelalderen var det høvdinger og stormenn som stod for den sjøverts handelstrafikken - enten gjennom vikingtokter, eller ved ordinære handelsreiser. De første havnene var som regel naturlige skjermede viker og bukter i landskapet, men allerede i det tolvte århundre vet vi at Kong Eystein kunne skryte av at ”Ved Agdenes var der et farlig løp, saa skibe ofte strandet. Der har jeg laget et ypperlig leie for skibe, enten de reiser nord eller syd”. Denne moloen ble bygget av store laftverkskar fylt med stein, og måler over hundre meter. Restene etter denne kan fortsatt ses.
De eldste kildene om havnebygging i Norge inneholder en del lovreguleringer om hvordan havnene skulle bygges, og hvilke rettigheter og forpliktelser man hadde i forbindelse med kaiopphold. Dessuten angir de allmenne retningslinjer for hvordan havneforholdene best kunne ivaretas, samt sanksjonsformer for brudd på regelverket. Sammenlignet med dagens havnelov virker mange av middelalderens bestemmelser underlige. Blant annet skulle alle brygger som ble bygget være jevnhøye, dessuten måtte de være like brede som byens gater, nemlig 12 alen.
Det var strenge krav til orden i havneområdet; ”almenninger og brygger skal alltid være ryddet” het det. Brudd på dette medførte strenge straffer, da skrot i havnen lett førte til at det samlet seg opp mudder på bunnen, og gjorde havnene grunne. Eirik Magnussøn slår fast i en retterbod av 1282 at ”Avfald og smuds fra gaardene skal man ikke bære ut for bryggen, og den skal gis bøter som gjør det”. Et annet sted spesifiseres straffen slik at den som ”saaledes ødelegger vor havn, skal bøte 6 øre sølv”.
Det er interessant å merke seg at sanksjoner knyttet til forurensning i sjøen var nedfelt i regelverk, flere hundre år før SFT’s beredskapsavdeling ble innlemmet i Kystverket. Unødvendig opphold i havneområdet var heller ikke tillatt. Det var kun når et skip kom med last at det kunne legge til ved bryggen, og lossingen skulle skje så raskt som mulig.
Loven påla at ”Kjøbmænd skal ha opskibet sin ladning inden 8 virkedage – om veiret tillater det – efterat de har lagt til bryggen”. Ved de mest trafikkerte havnene, som på den tiden var Nidaros, Bjørgvin, Tunsberg og Oslo, var det ofte trangt om kaiplassen. Dersom man forsøkte å tilsnike seg en plass, ble det regnet som havneran, og man kunne vente seg et kraftig oppgjør med byfogden.
