Den første flammen.

 Rekonstruksjon av det åpne kullfyret på Lindesnes Foto: Arve Lindvig.
Rekonstruksjon av det åpne kullfyret på Lindesnes Foto: Arve Lindvig.

Selv om opplysning i form av bålbrenning trolig hadde vært brukt som veiledning for fartøy tidligere – også her til lands – ble lys som formelt navigasjonshjelpemiddel for første gang tatt i bruk i Norge etter at kgl. bevilgning av 18.juli 1655 ga Povel Hansen på livstid rett til å drive ”Løcht og Fyhr … der tændes aarlig 10.augusti og continuerer til 10. martz” på Lindesnes, Norges sydligste fastlandspunkt. For å finansiere driften skulle alle skip som anløp havner mellom Bergen og Bohuslen ilegges en egen fyravgift.

Planen var å opprette et tradisjonelt, åpent kullblussfyr, hvor det ble fyrt med steinkull i et brennjern plassert rett på fjellet. Dette skulle sikre de mange passerende skip rundt dette viktige navigasjonsknutepunktet en sikker landkjenning også nattestid. Men Povel Hansens bestrebelser skulle forfølges av uhell og forsinkelser i starten. Uværet herjet og de to jaktene som fraktet alt utstyret fra Kristiansand til Neset brukte hele sju uker før de var framme.

Byggingen av boliger og kullager kom i gang, men lasten med steinkull fra England kom aldri. For å overholde sine forpliktelser måtte derfor Povel Hansen ty til nødløsninger: Det ble reist et midlertidig tretårn hvor det i toppen ble tent 30 talglys hver kveld for å signalisere til de sjøfarende. Protestene lot ikke vente på seg, og selv om kullfyret etter hvert kom i drift, var misnøyen med både fyravgiften og brenningen så stor at kongen befalte fyret slukket igjen etter bare to sesongers drift.

  <= Forrige side Neste side =>