Tørrfisk til salgs

Lofotfisket er vårt største og eldste fiskeri, og det er med grunnlag i dette at fisk blir Norges første eksportvare av volummessig og økonomisk betydning i middelalderen. Denne avgjørende forandringen skjedde rundt 1100 etter Kristi fødsel. Det oppsto et marked for tørket fisk i England og på kontinentet, langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Dette skyldtes sterk befolkningsvekst og ikke minst framveksten av en rekke byer der deler av befolkningen ikke lenger produserte sin egen mat.

Håndverkere, handelsfolk, soldater, geistlige samt skrivere og tjenestefolk hos konger og stormenn trengte tilførsel av fødevarer utenfra. Samtidig var kristendommen innført i denne delen av Europa, og religionen fastsatte strenge regler for hva man kunne spise. I fastetida var det ikke tillatt å spise kjøtt, men å spise fisk var i orden. Fasten var mer omfattende i middelalderen enn i dagens katolske kirke, det dreide seg om faste i flere perioder som i alt utgjorde omkring en tredjedel av året. Tørrfisk fra nord representerte et perfekt svar på denne nye etterspørselen etter mat.

Torsken beholdt alle næringsstoffer intakt, men var redusert til bare en fjerdedel av vekta etter tørking. Den var ytterst holdbar og trengte ikke ytterligere konservering med dyrt salt. Tørrfisken hadde heller ikke behov for emballering før transporten fram til markedene i England og på kontinentet. Det ble dermed mulig å utnytte de rike fiskeressursene i Lofoten kommersielt, i en form for markedsøkonomi. Fisken ble byttet mot korn og mel.

Dette var svært viktig for kystbefolkningen ettersom det dreide seg om etablering av en sikrere tilførsel av nødvendige basisvarer i det norske kostholdet. Og vilkårene for korndyrking nordover på kysten var som nevnt lite gunstige fra naturens side. Handelen foregikk fra starten av der fisket og produksjonen skjedde – i Lofoten. Her vokste det etter hvert fram en kjøpstad for tørrfiskomsetningen. I sagaen kan vi lese om Vágar, og gjennom arkeologiske utgravninger de siste tiårene like vest for dagens Kabelvåg er det klarlagt at det virkelig lå en liten middelalderby her, det første bymessige senteret i verden nord for polarsirkelen og den første byen i Nord-Norge.

Men tørrfisken ga også sterke vekstimpulser til en annen ung norsk by – Bergen. Det var langt fra Lofoten til de europeiske tørrfiskmarkedene med den tids transportfartøyer. Dermed oppsto behovet for en stapelhavn – et omlastningssted i utenrikshandelen, med tørrfisk ut og korn og andre varer inn til landet. Bergen, som var grunnlagt i 1070, opplevde en hurtig vekst og var helt fram til 1830-tallet Norges største by. Byen under de sju fjell var det ubestridte sentrum for norsk tørrfiskhandel helt fram til forrige århundre. Tørrfisken var ikke bare viktig for fiskerne og de som dreiv med tørrfiskhandel direkte. På mange måter kan vi si at inntektene fra tørrfiskeksporten også var helt grunnleggende for den norske statsdannelsen og utbyggingen av kirka i Norge i høymiddelalderen.

Hele 80 % av eksportverdien fra Norge stammet fra tørrfiskhandelen i denne perioden. Det er anslått at volumet på eksporten av tørrfisk i Bergen lå på 3-4000 tonn i år 1300. Dersom vi setter tallet til 4000 tonn og at hver torsk i sløyd tilstand i gjennomsnitt veide 2,7 kg, har det dreid seg om hele seks millioner tørrfisk, det vil si en virkelig massevare. De gode inntektene fra handelen med tørrfisk må også ha vært en medvirkende faktor når kirka som institusjon kunne sette i gang byggingen av den gedigne Nidarosdomen, Nordens største katedral, og en rekke andre norske kirkebygg.

Billedtekst 2: Fiskeværet Å ligger lengst vest i Moskenes kommune i Lofoten og utgjør endepunktet for dagens E 10. Bygningsmassen er i stor grad bevart slik den var i lofotfiskets storhetstid sist på 1800-tallet. Norsk Fiskeværsmuseum arbeider med å ta vare på tradisjonene knyttet til fiskeværskulturen. Foto: Museum Nord Norsk Fiskeværsmuseum Å i Lofoten

<= Forrige side Neste side =>