For sjøfolk på langfart ble alle sider av livet utspilt om bord. Her vises julefeiring med hjemmelaget juletre på barken Viva av Arendal julen 1913, på vei fra Australia til Peru i trampfart. Foto i Norsk Maritimt Museums arkiv.
I seilskutetiden var sjømannsyrket praktisk talt forbeholdt menn, men med damp- og motorskipene ble noe det flere kvinner til sjøs. Særlig fra mellomkrigstiden gjorde de sin entré som ”triser” (restauratriser) og salong- og messepiker som arbeidet med matstell og renhold om bord. Kvinner arbeidet først i kyst- og passasjerfart. Sjømannsyrket har helt siden seilskutetiden også vært et ungt yrke. Tradisjonelt har mange som dro til sjøs, hatt handelsflåten som sin første arbeidsplass – de dro gjerne ut som førstereisgutter rett etter konfirmasjonen. I 1892 ble det anslått at mer enn en tredel av norske sjøfolk var under 25 år.
Det var åpenbart vanlig å forlate sjømannsyrket etter noen år til sjøs. Antagelig var det mange som ønsket et arbeid som ikke krevde så lange fravær fra hjemmet, særlig de som giftet seg og stiftet familie. Men skifter i arbeidsmarkedet hjemme påvirket nok disse forholdene. Og for mange ble skipsfarten en arbeidsplass for livet. Handelsflåten har gitt gode muligheter for avansement. Dersom hun eller han tok utdannelse i tillegg, kunne dekksgutten sikte mot å bli styrmann og kaptein, messegutten og messepiken kunne bli stuert og maskingutten maskinsjef. Blant befalet, som hadde valgt sjøen som karrierevei, var alderssammensetningen annerledes enn blant de underordnede sjøfolkene. Overordnede stillinger krevde fartstid og eksamener, og kun et lite fåtall av befalet var under 25 år.
På 1800-tallet rekrutterte sjømannsyrket først og fremst fra samfunnene langs kysten, og et skip ble gjerne bemannet med folk fra skipets hjemsted. Med den voksende langfarten mønstret sjøfolk på for lengre perioder av gangen. Dessuten ble norske sjømenn del av et internasjonalt arbeidsmarked. Noen sjøfolk, kalt uteseilere, var sjelden eller aldri Norge. Uteseilerne arbeidet på skip fra alle nasjoner og var omspunnet av en viss vagabondisk mystikk. Den norske flåten hyret også utenlandsk mannskap, først og fremst fra andre nordiske land.
