Høyspentmaster, Tveit ved Tyssedal, 1915. Foto: AS Tyssefaldene sine samlingar, utlånt frå NVIM.
For trelasteksporten var landets geografi og klimatiske forhold viktig også på en annen måte: Rikelig med nedbør over en landgeografi like oppstykket som kystlinjen og med store fjellmassiver med breer og vintersnø i bakgrunnen, gav en beholdning av vassdrag, elver og fosser med brukbare fallhøyder som neppe noe annet europeisk land kan oppvise maken til. Alpene hadde både mye av fallhøyder og brukbart med nedbør, men lå langt fra havet. På Vestlandet gav vannet drivkraft til et utall oppgangssager i sjøkanten. Ut over på 1500- og 1600-tallet revolusjonerte oppgangssagen trelasteksporten her til lands. Også i andre landsdeler var tilgangen på skog og sagfosser nær kysten viktig. På Sør- og Østlandet og i Trøndelag utgjorde dessuten vassdragene i tillegg praktiske og billige transportveier hvor tømmeret kunne fløtes fra de indre bygder ned til sagbrukene og senere andre typer treforedlingsbedrifter nærmere sjøen.
Vassdragene skaffet den mekaniske energien til mye av den nye fabrikkindustrien som ble reist etter 1850: Vannkraft ble nyttet som direkte drivkraft for arbeidsmaskinene i korn- og andre møller, tekstilfabrikker, tremasse- og cellulosefabrikker med flere typer industrianlegg. Fossene ble våre ”hvite kull”. Fra forrige århundreskifte skjedde energiforsyningen i økende grad gjennom omdanning av den mekaniske vannkraften til elektrisk energi. Denne utviklingen førte i sin tur til virkelig storindustri, hvor enorme mengder elektrisk energi var hovedressursen. Produktutvalget ble dels bestemt av de lettest tilgjengelige innsatsfaktorer av mineraltypen, men mest av etterspørselen i verdensmarkedet: I et ekstremt tilfelle skiftet det i løpet av et par tiår fra karbid til kvelstoff til ferrosilisium til aluminium ved ett og samme anlegg. Siden man før 1910–20 manglet evne til fjernoverføring av elektrisitet uten betydelige effekttap, ble en rekke store bedrifter reist der fossefall munnet ut i eller nær en fjord, som var dyp nok til å fungere som ferdselsåre for havgående skip. Bedriftene skapte i sin tur vannkraftbaserte storindustrielle steder som Rjukan/Notodden, Eydehavn, Jørpeland, Sauda, Odda/Tyssedal, Ålvik, Høyanger, Årdal, Svelgen, Sunndalsøra, Glomfjord med flere.
Billedtekst: Høyspentmaster, Tveit ved Tyssedal, 1915. Fabrikkene i Odda og Tyssedal fikk kraften fra Ringedalsvassdraget, som hadde tilsig fra en rekke store og små vann sørvest på Hardangervidda. Fra kraftstasjonen ved fjorden, A/S Tyssefaldene (i bakgrunnen), ble strømmen på 12 000 volt overført gjennom to 6–7 km lange linjer, strukket i 1906–08 og 1909. Linjene var i bruk til 1995. Foto: AS Tyssefaldene sine samlingar, utlånt frå NVIM.
