Dristig fangst i fjerne farvann

Selfangsten sprang ut av fiskerinæringen på Sunnmøre og i Troms. Her fangstet heller små norske trefarkoster over et område som strakk seg fra Novaja Semlja øst for Barentshavet over Grønland til Hudson Bay i vest. Rundt 1920 talte flåten 80 skuter. Det var en risikabel virksomhet: I 1928 forliste hele 21 norske selfangstskuter i Vestisen, og så sent som i 1952 forsvant 52 skuter med 79 mann sporløst i Vestisen. På Sunnmøre lot selfangsten seg kombinere med både drivgarns- og snurpefiske etter sild og med linefiske etter torsk, brosme og lange på bankene ute i havet og bidro dermed til at regionen tidlig fikk en ledende posisjon i norsk fiskerinæring.

Hvalfangsten hadde også utspring i kystnært fiske og fangst. Da norsk lovgivning kort etter forrige århundreskifte forbød hvalfangst i farvannene nord for Troms og Finnmark, fant hvalfangerne frem til nye og langt mer lukrative fangstfelt i Sørishavet. Etter en første fase med utgangspunkt i landstasjoner på øyer, ble det utviklet pelagisk fangst fra store moderskip. Næringen antok svære dimensjoner: I siste del av 1920-årene skapte om lag 6000 norske hvalfangere med 31 flytende kokerier og 166 hvalbåter en brutto fangstverdi som var nesten dobbelt så stor som det de mer enn 100 000 norske fiskerne presterte. I 1929 utgjorde fangsten omregnet til blåhval mer enn 30 000 slike enheter. Dette betød at den samlede kjøttmengden tilsvarte vekten av fire millioner okser! Det aller meste av dette høyverdige kjøttet ble dumpet i sjøen. Hovedsaken var spekket som ble kokt til hvalolje, som igjen for det meste gikk til teknisk-industriell bruk. I perioden 1920–55 må den pelagiske hvalfangsten i Sørishavet, hvor Norge altså var èn av et fåtall store aktører, ha vært en av de første storskala økologiske katastrofer: Bardehvalene, verdens største pattedyr som nyttiggjorde seg noen av de aller minste dyr (plankton og krill), ble nær utryddet. Både fangstbåtene og de store kokeriene, etter hvert med opphalingsslipp i hekken, gav viktige oppdrag i en vanskelig tid til verftsindustrien ved Oslofjorden. Kokeriene hørte til de største og teknisk sett mest kompliserte fartøyene i den norske handelsflåten. Flere av hvalfangstselskapene engasjerte seg også i tankskipsfarten.

Det sterkt internasjonale aspektet ved tilleggsnæringene til en lenge heller primitiv jordbruksnæring førte til at landet i tiårene rundt forrige århundreskifte utviklet seg til både en av Europas største fiskeeksportører, en ledende selfangst- og hvalfangstnasjon, en av verdens største sjøfartsnasjoner, en betydelig eksportør av skogprodukter og av elektrokjemiske og elektrometallurgiske produkter. En professor i kolonialøkonomi ved Norges Handelshøyskole utgav i 1936 en bok med den merkelige tittel ”0,86 %”. Det skulle være Norges andel av verdenshandelen både da og i 1880-årene. Andelen av jordas befolkning var bare en promille, mens andelen av verdens skipstonnasje lå nær ti prosent. Dette betyr at utenriksøkonomien utgjorde en forholdsvis stor del av nasjonalproduktet, mer enn det som var vanlig i vestlige industriland på den tiden. Lille Norge hadde en stor utenrikssektor lenge før globaliseringens tidsalder.
 
<= Forrige side Neste side =>