Fra voldsmakt til logging
Om bord var kapteinens autoritet udiskutabel. Dette ble understreket i sjøloven i 1860, der kapteinens såkalte ”tukterett” ble poengtert. Kapteinen hadde samme rett til å bruke voldsmakt mot mannskapet som husbonden på land hadde vis-à-vis tjenestefolk og egen familie. Denne retten skulle imidlertid ikke benyttes utover det som var nødvendig. Mannskapet skulle ikke utsettes for så hard vold at de ble skadet. Tukteretten ble opphevet i 1891, fra da av var det ikke lenger lov å slå underordnede. I Sjøfartsloven i 1893 ble det såkalte ”bøtesystemet”, også kalt ”logging”, innført. Dette var en alternativ avstraffelse, der sjøfolkene fikk bot for forseelser. Når noen hadde gjort noe galt, som for eksempel ikke møtt på vakt, ble dette notert i skipsdagboka og vedkommende trukket i hyra. For å hindre misbruk av ordningen ble det bestemt at pengene som ble trukket ikke gikk til kaptein eller rederi. Midlene ble samlet inn sentralt, og fra 1909 var bøteinntektene med på å finansiere ”Statens vandrebibliotek for sjømenn”. Myndighetene ville at lesingen skulle utvikle sjømannens interesser ”og avlede tanker fra de mange fristelser og de mange nedbrytende kræfter og forhold, som møter ham allevegne”. Loggingen fant sted helt fram til 1975.
Billedtekst:
Bokkasse for distribuering på skip i utenriksfart. Offentlig skipsbibliotek kom i 1909. Bøkene ble finansiert av bøteinntekter fra sjøfolk som hadde gjort større eller mindre forseelser om bord. Bokkassene var et velferdsgode for sjøfolk. De skulle også ha oppdragende effekt og bidra til ”aandens utvikling”. Foto: Beate Kjørslevik, NMM.