I ruffen
Opphevelsen av de britiske navigasjonslovene i 1849 regnes som et tidsskille i norsk sjøfartshistorie. Navigasjonsloven hadde beskyttet britisk skipsfart. Da loven ble opphevet lå markedet åpent for utenlandske skip, deriblant norske. Dette var innledningen til at Norge virkelig ble ”verdens fraktemenn”. Norske skip transporterte varer mellom andre lands kyster, og skipsfarten var i perioder landets største eksportvare. Dette ga rammene for de norske sjøfolkenes hverdag.
Arbeidslivet til sjøs skiller seg fra arbeidslivet på land på flere punkter. Først og fremst ved at hele sjømannens liv utspiller seg om bord. Man kan ikke gå hjem når arbeidsdagen er slutt, men lever og spiser og sover om bord. Innkvartering og kosthold blir derfor viktig for trivselen til sjøfolkene.
Mannskapene på seilskip ble tradisjonelt innkvartert i ett rom, en såkalt ruff. Fra midten av 1800-tallet ble denne gjerne plassert i et eget dekkhus. Fordelen med å plassere ruffen på dekk, var at den kunne gjøres større og at det var lettere å få lys og luft inn i den. Men boforholdene i ruffen var likevel kummerlige, i hvert fall sett med dagens øyne.
Hver mann hadde hver sin køye. Madrassen var gjerne av halm og køyeklærne måtte man holde selv. Den øverste køya var mer usjenert og mer attraktiv enn underkøya. Ikke minst var den tørrere. I hardt vær, når sjøen vasket over dekk, ble gulvet i ruffen uunngåelig vått og vannet kunne slå opp i køyene.
Mannskapet sov og spiste i ruffen. I tillegg oppbevarte man tøy og eiendeler der, så inneklimaet var nok ikke alltid det beste. Det var vanlig at det ikke var mulig å varme opp ruffen, så når det var kaldt ville man nødig lufte for mye. I varmt vær var det også begrensete muligheter til luftgjennomstrømning. Vått tøy til tørk, sjøvann som vasket over dørken og sjømennenes uvaskede kropper preget atmosfæren. Det var også begrenset lys i ruffen. Den kunne ha prismer som slapp inn dagslys, samt lamper som ble tent med olje eller tran. Lus, veggdyr og andre småkryp var naturlige medboere.
Livet på seilskutene er kjent fra innsamlete minner og selvbiografier. Men også i skjønnlitteraturen finner vi beskrivelser fra seilskutetida. I det hele tatt har sjøfarten satt preg på den norske litteraturen. Her er et utdrag fra Amalie Skrams roman To venner (fra 1887) , der hun beskriver en førstereisgutt kvaler og sjøsyke:
Å, hvor han angret at han var gått til sjøs. Det grov ham i hjerteroten å tenke på, hvor godt han hadde hatt det hjemme. Og det hadde han frivillig og mot foreldrenes lyst kastet fra sig, ene og alene for å få det så skrekkelig som han hadde det nu. Kald og våt og skidden var han og så denne ulidelige kvalme. Å, å, å, – nu måtte han opp igjen. Bare han vant sig opp på dekket i tide, så det ikke kom noe på styrmannendes kiste, så blev det tamping og styr igjen.
Offiserenes innkvartering skilte seg dramatisk fra ruffen. De bodde akterut og kapteinen hadde salong og adskilt soveværelse. I salongen ble måltidene servert til ham og styrmennene. Det var jobb for en førstereisgutt å holde det rent i salongen, samt å servere maten der. Styrmennene hadde også egne lugarer.
Skillet mellom mannskapets område forut og offiserenes bedre innkvartering akter var absolutt. Ingen av mannskapet skulle oppholde seg akter dersom det ikke var strengt nødvendig for å utføre jobben, som for eksempel ved rortørn. Skipet var inndelt med usynlige skillelinjer, som understreket rang og stilling. Kapteinen kunne selvsagt bevege seg hvor han ville, mens det var begrensinger på de andres spillerom. Rangordningen ble også spilt ut i måten arbeidet ble fordelt, hvem som gjorde hva og hvordan. Også i moderne tid har hierarkiet til sjøs nedfelt seg både i formelle og i usynlig grenser for hvor folkene i de forskjellige rollene kunne oppholde seg.
Ingen stilte spørsmål ved rangordningen. Klasseskiller var kjent hjemmefra. Tjenestefolk skulle gå kjøkkeninngangen. Sosiale rom var stengt eller åpne etter bakgrunn og tilhørighet. Det spesielle med skip var at forskjellene var så formaliserte og at de var like på alle skip. En matros hadde omtrent de samme oppgavene og posisjon i hierarkiet uansett hvilket skip han mønstret på, og det samme gjaldt de andre stillingene om bord. Men det var muligheter til å avansere i systemet. Fartstid og utdanning, for de som hadde mulighet til det, kunne med tid og stunder føre førstereisgutten inn i salongen.
Øverste bilde:
Fra en såkalt ”ruffest” holdt om bord S/V Australia av Bergen under første verdenskrig. Festen ble holdt mens skipet lå i land i Buenos Aires og ble arrangert av den lokale sjømannskirken. Antagelig er det en representant fra sjømannskirken vi ser stå i bakgrunnen. Foto fra Ingard Henriksens album, Norsk Maritimt Museums samling.
Nederste bilde:
Skipsførernes bekvemmeligheter på de store og mellomstore dampskipene var ikke dårlige. Her ser vi skipsfører Halfdan Olsen med frue Konstance i skipperens dagligrom om bord på DS ”Herman Wedel Jarlsberg” fra Bergen i 1908. Foto: BSJ.