Moderne norsk småhvalfangst

Olavson er en trebåt på rundt 70 fot, bygd i 1964. Foto utlånt av Oddvar Husa/Landkjenning AS (se full billedtekst nederst)
Olavson er en trebåt på rundt 70 fot, bygd i 1964. Foto utlånt av Oddvar Husa/Landkjenning AS (se full billedtekst nederst)

For småhvalfangsten er bildet noe annerledes. Den moderne vågehvalfangsten tok til i slutten av 1920-årene. Til da hadde hvalfangere fra Møre deltatt i bottlenosefangst, men den var i ferd med å stanse opp. Vågehvalen kunne fanges med det samme utstyret som bottlenosen, og ble nå gjenstand for fangst i et miljø som også beskattet brugde og størje. Båtene som ble brukt var til å begynne med små og fangsten foregikk i kystnære farvann, men snart ble båtene større og fangstfeltet utvidet nordover til Trøndelag og Lofoten med den følge at også nordlendingene begynte å delta. Kjøttet holdt til å begynne med middelmådig kvalitet, og ble brukt til dyrefôr.

Motoriseringen av fiskeflåten var en viktig forutseting for utviklingen. Våren 1933 begynte også østfoldinger vågehvalfangst, hovedsakelig i Oslofjorden. Siden 1938 er det krav til konsesjon for å delta og etter krigen ble båtene tildelt kvoter. Det ble også besluttet at lisenshaver måtte eie båten og selv delta aktivt i fangsten.

Da næringen stabiliserte seg, begynte Kongsberg Våpenfabrikk og Henrik Henriksens mek. Verksted i Tønsberg produksjon av kanoner og harpuner. Man benyttet kalde harpuner, det vil si harpuner uten sprengladning og hvalene måtte derfor avlives etter at de var fanget. I 1980-årene ble det imidlertid utviklet en svært effektiv pentritt-granat som har vært påbudt siden 1985.

Tyngedpunktet i fangsten har ligget i Nordland. I 1947 hørte halvparten, 137 av 264 konsesjoner hjemme der. Senere har antall konsesjoner gått ned, mens Nordlands dominans har økt, i 1982 til nesten 62 % av konsesjonene, 53 av 86. Vågehvalkjøttet ble omsatt i konkurranse med annet hvalkjøtt produsert langs kysten. Ved annen verdenskrigs slutt var det på Vestlandet fortsatt fire konsesjoner for storhvalfangst, Hestnes, Blomvåg, Aukra og Steinshamn, men Aukras ble nå ikke fornyet. Til gjengjeld ble en søknad fra Skjelnan ved Tromsøysund imøtekommet, og her startet fangsten i 1948.

I 1950-årene sviktet storhvalbestandene utenfor Vestlandet og Trøndelag og de tre stasjonene innstilte fangsten. Imidlertid så Anders Jahre en mulighet for avsetning av hvalbiff fra Sydishavet og brakte 300 tonn kjøtt til Norge i 1963. Selv om bare 60 % av partiet tilfredsstilte veterinærkontrollen, skapte tiltaket misnøye. Da Skjelnan i 1971 innstilte virksomheten i Troms, ble situasjonen stabil for vågehvalfangsten som siden 1972 har vært alene om å levere hvalkjøtt til det norske markedet.

Billedtekst: Olavson er en trebåt på rundt 70 fot, bygd i 1964. Båten er i dag den eneste som blir brukt til hvalfangst på Fedje. Bildet er tatt i Nordsjøen, Store Fiskebank, i 2009. Fotograf er trolig Bernt Tyssen om bord i hvalskuta M/S Fiskebank 2 fra Smøla. Foto utlånt av Oddvar Husa/Landkjenning AS

<= Forrige side Neste side =>