Ekspedisjonsskipet Norvegia på sin tredje ekspedisjon 1929-30, med to sjøfly om bord. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Den endrede britiske holdningen må forstås ut fra den raske overgangen til pelagisk hvalfangst. Det er nesten dekning for å si at det skjedde i løpet av en eneste sesong, 1927/28. Reguleringen av hvalfangsten skjedde gjennom Lov om fangst av bardehval av 21. juni 1929. Hvalloven av 1929 forbød fangst av retthval, hunnhval med unge og hvalunger, og den ga bestemmelser om effektiv utnyttelse av byttedyrene. Videre ga den anledning til å forby fangst i tropiske og subtropiske farvann samt til å pålegge telegraf- og telefonforbindelse mellom fangstbåtene og kokeriet eller landstasjonen.
Skytterne og hvalbåtmannskapene måtte ikke forhyres slik at deres fortjeneste utelukkende avhang av antallet skutte hval, og en fatavgift på 20 øre skulle settes av til relevant vitenskapelig forskning og til å dekke utgifter forbundet med offentlig kontroll av at loven ble overholdt. Et supplerende reglement innførte fangstdagbøker, og fangst av blåhval under 60 og finnhval under 50 engelske fot ble forbudt. Alle kokerier pliktet å ta med offentlig kontrollør som på feltet skulle ha egen lugar.
Krav om regulering av hvalfangsten var fremsatt allerede før første verdenskrig, både av franske og tyske biologer. Fra 1926 ledet professor Johan Hjort (1869-1948) en internasjonal komité som oppfordret Folkeforbundet til å samle eksperter på området. Arbeidet ledet fram til Genèvekonvensjonen av 24. september 1931 som i det alt vesentlige bygde på prinsippene fra den norske hvalloven.
Da denne konvensjonen kom til å danne mønster for senere internasjonale avtaler, kom den norske hvalloven i kjølvannet av annekteringen av Bouvetøya til å få betydelig innflytelse over hvalfangsten. Bouvetøya i seg selv fikk imidlertid ikke den betydning som Christensen hadde sett for seg.
