Til Antarktis

Begravelse i Grytviken, ca. 1930. På Syd-Georgia er det flere kirkegårder med til sammen ca. 250 hvalfangergraver. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Theodor Andersson.
Begravelse i Grytviken, ca. 1930. På Syd-Georgia er det flere kirkegårder med til sammen ca. 250 hvalfangergraver. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Theodor Andersson.
Kåre Husebø jobbet tretten sesonger med hvalfangst i Antarktis fra tidlig på 1950-tallet, og var borte et halvt år om gangen. Medlemskort fra samlingen til Museum Vest/Kystmuseet i Øygarden.
Kåre Husebø jobbet tretten sesonger med hvalfangst i Antarktis fra tidlig på 1950-tallet, og var borte et halvt år om gangen. Medlemskort fra samlingen til Museum Vest/Kystmuseet i Øygarden.
Flytende kokeri Telegraf i Bell Sound, Spitsbergen, 1903. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord  Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Flytende kokeri Telegraf i Bell Sound, Spitsbergen, 1903. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

Med argentinsk kapital anla C.A. Larsen i 1904 en landstasjon i Grytviken, den første på Syd-Georgia og i Antarktis over hodet. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig tilgang på ferskvann. Skjønt selskapet var argentinsk, var hele foretagendet preget av vestfoldingene. Selskapets første hvalbåt ble bygd på Christensens verft Framnæs, Larsen bestilte alt utstyret i Sandefjord, likesom også mannskapet i det vesentlige kom derfra. Sandefjord kom til å tjene betydelige summer på selskapet. I byen var Grytviken og Compañia Argentina de Pesca S.A. – eller bare “Pesca” som man kalte det – så å si på alles lepper. “Øya” er i store deler av Vestfold fortsatt et entydig og helt dekkende begrep for Syd-Georgia.

Etableringen på Syd-Georgia førte til diplomatiske forviklinger som endte med at England gjorde krav på øya, og kom til å regulere fangsten der gjennom tildeling av konsesjoner og fangst-lisenser. England la også eksportavgift på hvaloljen. Første sesong var Pescas utbytte 20 % av kapitalen som i sin helhet gikk til avskrivninger. Over 80 % av fangsten var knøl. Like til 1912 var knølen det viktigste byttedyret, men allerede fra 1916 var den av helt underordnet betydning. Fra 1926 til 1939 ble det ved “Øya” bare tatt 360 knøl av totalt 34 000 hval.

Med Pesca og Ørnen hadde Larsen og Christensen overført de to prinsippene – landstasjonen og det flytende kokeri – til Antarktis. I realiteten hadde imidlertid en annen sandefjording, Adolf Amandus Andresen (1872-1940) kommet dem i forkjøpet, strengt tatt ikke i Antarktis riktignok, men like langt syd som Syd-Georgia, idet han opererte, og faktisk også skjøt en knøl, i Magellanstredet i 1903. Andresen etablerte et chilensk selskap, og i likhet med Larsen kontraherte også han sine båter i Sandefjord. Fra 1906 fanget han ved Syd- Shetland, hvor han som den første tok i bruk den ypperlige havna på Deception Island. I flere år var dette et samlingssted for landfaste flytende kokerier og hovedsenteret for denne fangsten i Vest-Antarktis.

De tre første selskap i syd ble altså startet og ledet av vestfoldinger, og hadde norsk materiell og mannskap, men i to av dem var nesten hele kapitalen utenlandsk. Selv var Christensen nær ved å selge Ørnen. Hadde salget blitt en realitet, kunne kanskje all fangst i syd glidd nordmennene ut av hendene, men så skjedde ikke. Dertil var Vestfolds dominans i næringen allerede for stor. Innen kort tid var både Sandefjords Hvalfangerselskap, Tønsbergs Hvalfangeri og A/S Ocean fra Larvik representert på “Øya” med hver sin landstasjon.

Krisen i hvalfangstnæringen rundt 1905 skyldtes først og fremst sterkt prisfall på hvalolje og massiv konkurranse fra alternative oljer, men fangsten i nord opphørte ikke. At Ørnen brant alle broer og la hele sin fangst til Antarktis var snarere unntaket enn regelen. De fleste selskap opprettholdt fangst i nord parallelt med etablering i syd, og den enorme produksjonsøkningen på den sydlige halvkule påvirket nær sagt ikke produksjonen på den nordlige.

Fra 1905 til 1910 holdt produksjonen seg i nord stort sett mellom 100 000 og 110 000 fat mens den i syd økte fra ca. 3000 til 158 000 fat. Den store forskjellen mellom de to feltene lå i antall hval og oljeproduksjon pr. hvalbåt. I nevnte tidsrom var gjennomsnittet i nord 42 hval og 1270 fat pr. hvalbåt, i syd 161 hval og 4075 fat.

De første årene sto Syd-Georgia med sine landstasjoner for det meste av fangsten i Antarktis, og det var ingen tvil om at stasjonene tjente penger. Sesongen 1910-11 hadde Grytviken en gevinst på 307 % av kapitalen, og i løpet av de åtte første sesongene ble det delt ut 243 % utbytte til aksjonærene og satt av 90 % til fond.

I forhold til land-stasjonene slet kokeriene med kortere sesong og lavere utkok pr. hval, men utviklingen gikk likevel i deres favør. Som eier av et skipsverft satset Christensen på skip. I 1909 anskaffet han to nye kokerier Ørn og Bombay og utstyrte dem med faste tanker, et system han tok patent på 16. september 1910. Samme dag fikk han også patent på å flytte kokene under dekk. Gjennom disse to patentene regner man gjerne de grunnleggende prinsipper for det flytende kokeri for fastlagt.

Installering av faste tanker i kokerier og transportskip falt i første omgang dyrt, og medførte dessuten at så vel landstasjoner som lastemottak måtte investere i oljetanker og pumpeanlegg. Men fordelene var flere enn ulempene – større lastekapasitet, bedre oppbevaring av oljen, vanntette kollisjonsskott som samtidig forsterket mellomdekket hvor kokene sto, mindre varmetap under kokingen, bedre dekksplass, samt en rekke forenklede arbeidsoperasjoner. Fram til 1925, da flytende kokeri Lancing av Larvik fikk installert opphalingsslipp for pelagisk fangst, lå den videre tekniske utvikling av kokeriene vesentlig i økt kokekapasitet og størrelse.

Spørsmålet om engelsk overhøyhet over Syd-Shetland var enda mer uklart enn for Syd-Georgias del, men England oppnådde suverenitet, og kom der som på “Øya” til å utstede 21-årige lisenser, tolv i alt. I 1909 lå ni flytende kokerier side om side bare i Deception.

Behovet for ferskvann var ikke det eneste som bandt disse til land. Hvalen ble flenset utenbords, det vil si opparbeidet mens den fløt langs skutesida, noe som krevde smult farvann. Utenbords flensing stilte høye krav til flenserne, som dels arbeidet fra en liten pram, dels sto oppe på hvalen under arbeidet. I denne situasjonen var det lettest å ta spekket, som var enklest å heise om bord, lettest å koke og ga best olje. Resten av hvalen, kjøtt og bein, ga til sammen omtrent like mye olje som spekket, men ble likevel ofte kassert. For de eldste kokeriene var dette nærmest en forutsetning. Skulle man i den krisesituasjonen man opplevde omkring 1905 tjene penger på hvalfangst, måtte tilgangen på råstoff være så stor at materiellet ble fullt utnyttet, samtidig som man konsentrerte seg om å produsere olje av beste kvalitet. Man prioriterte derfor spekket.

<= Forrige side Neste side =>