Flytende kokerier

Tatovering av mannskaper på Grytviken ca. 1930: Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Theodor Andersson
Tatovering av mannskaper på Grytviken ca. 1930: Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Theodor Andersson

Selv om man både innen eldre hvalfangst så vel som under finnmarksfangsten hadde drevet opparbeiding og produksjon om bord i skip, hører utviklingen av det flytende kokeriet 1900-tallet til. I 1899 kjøpte Chr. Christensen A/S Haabet, kontraherte hvalbåten Ørnen som sto ferdig i januar 1902, fanget på Finnmark denne sommeren før han samme høst delte selskapet med Johan Bryde og etablerte Aktieselskabet Ørnen i januar 1903. Ørnen var det første norske hvalfangstselskap som uttrykkelig ble startet for eventuelt innkjøp av et dampskip for innredning til kokeri.

Omkring århundreskiftet hadde også en russisk greve vidløftige planer om bruk av flytende kokeri på de rike hvalfeltene i Østen, men forsøket strandet, og utviklingen av det moderne flytende kokeri tilskrives derfor med rette Christensens innsats gjennom Ørnen. I 1903 leide han tredampskipet Telegraf og lot det innrede med et par kokekar så det kunne ta unna én hval i døgnet. Til fangstfelt valgte han Spitsbergen.

Resultatet ble bedrøvelig, men da det var materiellet, ikke hvalen som sviktet, kontraherte Christensen en ny hvalbåt og kjøpte dessuten et dampskip for ombygging til kokeri. Det var dette skip, Admiralen, som etter nye forsøk ved Spitsbergen satte kursen sydover høsten 1905, og dermed innledet den moderne norske hvalfangsten i Antarktis.

Admiralen var innredet som “Kogeri No. 1” ved Framnæs mek. Værksted i Sandefjord – innen 1. verdenskrig hadde verftet innredet 32 kokerier og bygd omtrent like mange hvalbåter. Kokeanlegget var mer enn dobbelt så stort som på Telegraf, med en kapasitet på rundt 120 fat (á ca. 170 kg) i døgnet. Sommeren 1904 produserte Admiralen 5100 fat olje – det flytende kokeriet var en realitet å regne med.

<= Forrige side Neste side =>