Global ekspansjon

Oversiktskart over norsk hvalfangst i 1912. Fra G. Sørensen et. al. (red.): Hvalfangsten. Dens historie og Mænd, Kristiania 1912.
Oversiktskart over norsk hvalfangst i 1912. Fra G. Sørensen et. al. (red.): Hvalfangsten. Dens historie og Mænd, Kristiania 1912.

Mange selskap hadde for lengst etablert seg på andre fangstfelt da finnmarksfangsten ble avviklet, men hva med de som var igjen, og nå satt med verdiløse landstasjoner? Til manges irritasjon ble det utredet og utbetalt en billighetserstatning. Selskapene hadde jo selv skutt feltet tomt for hval. Skulle de ha erstatning attpåtil? Erstatningsbeløpene var beskjedne, med ga likevel de fleste selskapene en reell hjelp til reetablering andre steder. Siden 1880-årene hadde storhvalfangsten bredt seg over det nordlige Atlanter-havet. Nå forlot de siste selskapene kyst-Norge for godt. Vi kan likevel ikke slippe historien her.

Selv om fangsten foregikk langs andre kyster og på andre hav, var det fortsatt aktører fra kyst-Norge som deltok. Sandefjord skulle snart bli den hval-metropolen New Bedford hadde vært på 1800-tallet. Av 29 norske hvalfangst-selskap som eksisterte i 1904, hørte 20 hjemme i Vestfold: Sju i Tønsberg, elleve i Sandefjord og to i Larvik. I 1912 hadde Sandefjord 23 selskap, Tønsberg og Larvik åtte hver.

Foyns enorme formue gikk tapt for hvalfangsten da han i sitt testamente etablert et misjonsfond. Samtidig bød det seg i Sandefjord bedre muligheter til finansiering da Laurvigs Privatbank i 1893 opprettet en filial i byen. Forretningsbankene kunne aktivisere sparekapital langt mer effektivt i næringslivet enn hva sparebankene hadde lov til, og den nye Aktie-Kreditbanken i Sandefjord kom til å bistå så vel hvalfangstrederne som byens næringsliv med lån.

Dertil kom at gårdsbrukene i Sandar (den gang Sandeherred) alt fra 1880-årene av var mer oppstykket enn de i Tjølling, Hedrum og Stokke, med den følge at Sandar-bøndene i høyere grad enn for nabobygdenes vedkommende ble sjøfarende. Ved århundreskiftet var hver tredje mann over 15 år i Sandar sjømann. Sandefjord trådte inn i hvalfangsten i 1881 gjennom aksjeselskapet Haabet. Av de seks selskap som det året drev fangst i Finnmark, hadde alle unntatt Haabet faste stasjoner i land. Haabet leide imidlertid Larvik-barken Laura og innredet den til flytende kokeri med en mindre dampkjele og et par spekkjeler.

Etter et av disse to prinsipper, den faste landstasjon eller det flytende kokeri, kom storhvalfangsten siden til å bli drevet. Fra Finnmark hadde fangsten flyttet seg til Island, Færøyene, Newfoundland, Spitsbergen, Shetland, Hebridene og til Østen.

Etter 1905 ble det fanget over hele kloden, like fra Alaska til Syd- Amerika, Afrika, Australia, New Zealand og Antarktis. I 1912 opererte norske selskap på 58 felt verden over. Alle fangstfeltene har for så vidt sin interesse, men fangsten i Antarktis kom raskt til å overskygge alle de øvrige feltene.

<= Forrige side Neste side =>