Finnmarksfangsten 1864-1905

Halefinne av blåhval og knøl. Vadsø ca. 1900. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, M.G. Pouchet
Halefinne av blåhval og knøl. Vadsø ca. 1900. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, M.G. Pouchet

Sommeren 1868 fanget Foyn 30 hval og han må ha følt seg trygg på at hvalfangsten ville gi gevinst. Han bestilte da nok en hvalbåt og fanget året etter med begge, men fikk kun 17 hval. Bestanden av blåhval i Varangerfjorden var imidlertid slik at han kunne velge seg ut de største og mest verdifulle, og i 1876 stilte han opp med en tredje fangstbåt. Da tyske interesser truet virksomheten hans i 1872, fikk han ved myndighetenes hjelp ti års enerett til å drive moderne hvalfangst i Norge.

Allerede i 1877 slapp han likevel til den første konkurrenten, Tønsberg Interessentskab for Hvalfangst, og da eneretten hans løp ut i 1882 var allerede syv selskap i gang med fangst. Til da hadde de måttet forplikte seg til ikke å fange i Varangerfjorden, de måtte betale 10 % av utbyttet til hedningemisjonen, og de fikk ikke ansette folk som hadde vært i Foyns tjeneste de siste tre årene.

Under finnmarksfangsten var rundt 30 selskap i virksomhet over kortere eller lengre tid. Den første ekspansjonen kom da fangsten ble frigitt i 1883 og antall selskap økte til 16. I 1885 fanget man nesten 1300 hval, i all hovedsak finnhval og seihval. Fram til 1898 holdt fangsten seg stor sett på 800-1000 dyr årlig, men fra 1899 av halveres fangsten.

Ifølge de offisielle tallene ble det i løpet av de førti årene fangsten varte fanget nesten 18 000 hval, men tallet er nok noe for lavt. Foyn anla landstasjon i Vadsø for opparbeiding av hvalene og produksjon av olje og guano. De syv trankokeriene som da fantes i Vadsø utgjorde til sammen mindre enn fem årsverk. Foyns anlegg krevde ca. 23 årsverk og sysselsatte iblant opptil 18 dagleiere i tillegg.

Hans trankokeri leverte 1500 tønner tran i 1870, ti ganger så mye som de syv eldre trankokeriene til sammen. Femten år senere lå det over tjue slike landstasjoner langs kysten av Nord-Troms, Finnmark og Murmansk. I 1860 gjaldt fortsatt hvalretten fra Magnus Lagabøtes landslov, idet danskekongenes justeringer på 1600-tallet kun var av språklig karakter.

Kristian 7. hadde i 1778 likevel gjort en endring gjennom en forordning om ”den Finnmarkske Takst og Handel”. Kongen sa der fra seg retten til sin andel av hval som drev død i land, og skjenket den avgiftsfritt til sognets allmue. Ved revisjon av fiskerilovgivningen, kanskje også som en følge av Walsøes hvalfangstforsøk, fremsatte imidlertid stortingsrepresentanter fra Finnmark i oktober 1862 forslag til endringer i hvalloven, med økning av finners rett. Den nye loven ble vedtatt 24. januar 1863 og var knapt en måned gammel da Foyn bestilte Spes & Fides.

Loven ga eier av merket skudd rett til kun 1/3 av gjenfunnet hval, mens finneren hadde rett til 2/3. Under sine eksperimenter såret Foyn atskillige hvaler som senere ble funnet av andre. Tatt i betraktning de ressurser han la ned i sine fangstforsøk er det rimelig at de nye reglene føltes urettferdige, og etter noe debatt kom en ny lov allerede i 1869. Finner fikk nå rett til minst 1/4 av hvalens verdi.

Det gamle forbudet mot å fange hval i åte ble beholdt både i 1863 og 1869 – forestillingen om at hvalen drev sild og lodde inn i fjorder og våger var fortsatt levende – men for øvrig kunne hval fanges fritt, når og hvor som helst. Noe av hensikten var å beskytte en ny næringsvei, og Foyn hadde i så måte atskillig goodwill.

<= Forrige side Neste side =>