Svend Foyn og granatharpunen

Svend Foyn (1809-1892). Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, A. Th. Larsen, Tønsberg.
Svend Foyn (1809-1892). Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, A. Th. Larsen, Tønsberg.
Kastebørse som forente håndharpunen med en bombepil. Fra Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, 1959 (se full tekst nedenfor)
Kastebørse som forente håndharpunen med en bombepil. Fra Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, 1959 (se full tekst nedenfor)
Svend Foyns granatharpun av 1870. Fra Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, Oslo 1959
Svend Foyns granatharpun av 1870. Fra Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, Oslo 1959

Foyn overvar sommeren 1850 en demonstrasjon av en bombepil konstruert av Jacob Nicolai Walsøe (1819-1869) fra Lødingen i Nordland. Det er ikke bevart tegninger av den, men det er ikke noe i veien for at Walsøe hadde ideen fra de amerikanske forsøkene, som ble en del omtalt i ulike media og miljøer i samtiden. Etter beskrivelsene var hans bombepil i alle fall ikke ulik de amerikanske, og han sto for så vidt overfor de samme problemer som dem, nemlig at pilen – for ikke å være farlig for den som avfyrte den – ikke måtte eksplodere før den hadde trengt inn i dyret. Dertil måtte ladningen være stor nok til å drepe.

Foyn så med interesse på forsøket og staten bevilget en mindre sum til Walsøe som fortsatte sine eksperimenter. I Hammerfest fikk han hjelp av en smed, men pengene strakk ikke til og uten patentbeskyttelse var det fritt fram for enhver å forbedre oppfinnelsen. Hvem som skal tilskrives de ulike elementer av det fangstsystemet Foyn etter hvert kom til å få patent på, er høyst uklart.

I Hammerfest var det flere involverte, bl.a. ishavsskipper Erik Eriksen (1820-88) fra Lyngør, som Foyn av en eller annen grunn må ha fattet særskilt interesse for, siden han overtalte ham til midlertidig å flytte fra kone og barn i Hammerfest og bosette seg i Foyns husstand i Tønsberg. At Foyn ikke har hatt tanker for annet enn selfangst fram til 1862 og at han nærmest over natten bestilte en hvalbåt, synes lite overbevisende. At han i 1857 bestilte to kanoner sterkere enn de han tidligere hadde kjøpt, indikerer at han en stund allerede hadde syslet med tanker om annet enn selfangst, nettopp i det tidsrommet han samarbeidet med Eriksen. Vi kan derfor ikke avskrive Eriksen som en mulig inspirasjonskilde for Foyn.

Da Spes & Fides seilte nordover våren 1864 var det med syv kanoner på bakken, én i front og tre på hver baug. Foyn sier at det ga ham mulighet til å skyte fire skudd mot hver side, to harpunskudd og to granatskudd. Enn så lenge arbeidet han altså i tråd med det tradisjonelle prinsippet, først fange, så drepe. Resultatet var nedslående, og året etter dro han i stedet på selfangst før han i 1866 igjen la ut med Spes & Fides, denne gang mot Øst-Island der en berømt amerikansk hvalfanger, Thomas Welcome Roys (ca. 1816-77), hadde tatt islandsk statsborgerskap og drev forsøk bl.a. med Congreves rakettharpun.

Foyn noterte seg riktignok at ”Harpunen hvori Linen er” og sprenglegemet utgjorde en enhet, men han synes å ha vært vel så fascinert av de elastiske guttaperkastroppene og det solide manilatauverket som ble brukt for å hindre hvalen i å synke, for ikke å snakke om de 33 fot lange amerikanske hvalbåtene som ble satt ut fra moderskipet og rodd.

Senere hen fordømte han riktignok disse, men i dagboken sin 9. juli 1866 slo han fast at dersom Spes & Fides hadde en slik båt, ville det gi to sjanser for å få fast, og om båten var så stor at det kunne monteres harpunkanon forut, kunne det plasseres en granatkanon på hver side! Fortsatt så altså ikke Foyn garanatharpunen som en løsning.

På Spes & Fides hadde han nå 15 kanoner med mulighet for åtte skudd til hver side, fire harpuner og fire granater. Det var en umulig fremgangsmåte. Granatene kastet seg på tvers og noen prellet av. At Foyn med uttrykket ”Harpun i Piil”, som han skriver i dagboken 1. juli 1868, mener en granatharpun, er ingen overbevisende tolkning, for resten av året og året etter skjøt han fortsatt harpun og granat hver for seg.

Hadde han allerede funnet løsningen, ville han neppe skutt bare denne enslige granatharpunen, tatt i betraktning de problemene de løse granatene voldte. Så sent som 24. april 1869 eksploderte en granat i kanonen, og hvalen måtte drepes med lanse. Det var med andre ord et selvstendig problem å få granaten til å eksplodere på riktig tidspunkt, ikke ved anslag, som en artillerigranat, og slett ikke før, men så lang tid etter anslaget at granaten var trengt tilstrekkelig dypt inn i byttet.

Til dette trengtes en tidsforsinker. Det var sognepresten i Ramnes, Hans Morten Thrane Esmark (1801-82), som hjalp Foyn med å løse dette problemet. I Foyns patentbeskrivelse fra 1870 var det i granatens bakre ende ført et glassrør like inn i svartkruttet. Glassrøret inneholdt svovelsyre og var plassert mellom harpunens agnorer. Når harpunlinen ble strammet ved ”fast fisk”, slo agnorene ut, glassrøret ble knust og syra fikk granaten til å eksplodere.

Selve paradigmeskiftet i hvalfangsten – bruddet med en 10 000 år gammel tradisjon – skjedde i det øyeblikket Foyn skrudde granaten fast på harpunen, ikke fordi det var hans idé, men fordi det var han som løste alle de praktiske problemene dette fangstsystemet førte med seg.

Det dreide seg om alt fra grove dimensjoner til finmekanikk, men først og fremst dreide det seg om å ha tilstrekkelige økonomiske midler og vilje til å arbeide i årevis med et problem uten at det ga avkastning. Hvem som til syvende og sist overbeviste Foyn om at han måtte skru granat og harpun sammen, forblir uavklart.

Billedtekst: Ebenezer Pierce (1822-1902) fra Assonet, Massachusetts, utviklet fra 1860-åra av en kastebørse som forente håndharpunen med en bombepil. Det nederste bildet viser mekanismen slik den ble patentert i 1879. Mekanismen satt på et langt treskaft og ble kastet mot hvalen på tradisjonell måte. Fra Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, 1959

<= Forrige side Neste side =>