Mot kommersiell beskatning

Retthvalfangst i Arktis. Håndkolorert kobberstikk av Remondini, Bassano, Italia ca. 1730. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Retthvalfangst i Arktis. Håndkolorert kobberstikk av Remondini, Bassano, Italia ca. 1730. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

Under leting etter Nordøstpassasjen oppdaget nederlenderen Willem Barentsz (1549-1597) Bjørnøya og Spitsbergen i 1596. I 1607 og 1610 sendte et engelsk handelsselskap ekspedisjoner nordover i samme ærend, og på den siste av disse reisene så man store mengder hval rundt Spitsbergen. Året etter begynte engelskmennene hvalfangst der, men da de ankom igjen i 1612 fant de to nederlandske og et spansk skip i virksomhet. Dette førte til stridigheter der Nederland hevdet sine rettigheter som oppdagere av øygruppen. Begge land mobiliserte krigsskip.

Rikdommene man høstet ble lagt merke til, bl.a. av den danske kongen. Islandske annaler oppgir at Svalbard var funnet allerede i 1194, men på Kristian 4.s tid regnet man helst området som en del av Grønland. På kart ble landet navngitt som Østgrønland og følgelig som tilhørende Danmark. I 1615 ble derfor admiral Kruse sendt til Spitsbergen med tre krigsskip for å innkreve toll av virksomheten der, men det lå ikke tilstrekkelig makt bak tiltaket. Derimot oppbrakte han pirathvalfangere både ved Island og ved Finnmark.

Om ikke annet oppnådde man internasjonal anerkjennelse for å utestenge utlendinger uten kongelig privilegium fra fangst ved Norge, Island og Færøyene. Deretter fikk flere utenlandske foretak rett til fangst ved Troms og Finnmark. Ingen var tjent med store flåtestyrker og stridigheter, og man gikk derfor inn for en fordeling av fangstfeltet ved Spitsbergen.

Engelskmennene fikk de største og beste områdene mens de øvrige nasjonene ble trengt sammen i nordvest, franskmenn og baskere langs den ofte utilgjengelige nordkysten og i Raudfjorden, nederlendere og nordmenn/dansker ved hver sin øy, Amsterdamøya og Danskøya. Smeerenburg på Amsterdamøya ble et betydelig senter, med en sommerbemanning på et par hundre hvalfangere.

Avstanden til de nye fangstplassene var kortere for nordmenn enn for de utenlandske konkurrentene, og i Bergen var man dessuten fortrolig med det internasjonale tranmarkedet, idet man lenge hadde drevet handel med tran av torskelever. Høsten

1614 utstedte kongen tillatelse til et bergensk foretak for fangst på Spitsbergen, men etter bare få år ga man opp. I 1630-årene gjorde man et nytt forsøk, likeledes i 1670-årene, da med den kjente skipsreder Jørgen Thormøhlen som sentral aktør.

Muligheten til fortjeneste var god. Tre til fire hval var nok til å gi økonomisk balanse, mens sju til elleve hval ga god profitt. Fangsten varierte imidlertid atskillig. På begynnelsen av 1700-tallet regnet kompaniene at et godt år måtte kompensere for seks dårlige. For å lykkes med hvalfangst var man avhengig av ekspertise, det vil på dette tidspunkt si baskere i de sentrale posisjonene om bord.

Videre var det en næring med større kapitalbehov enn det Bergen var i stand til å betjene. Kongen hadde nok en viss interesse av å støtte nordmenns økonomiske interesser på flere felt, både mot det tyske Hansakontoret og mot andre utlendinger, men virksomheten i skattlandene var også av interesse for borgerne i København, og disse sto tross alt kongen nærmere.

Hvalfangsten ved Spitsbergen og øvrige nordområder fra 1611 av representerer en lang og viktig epoke i hvalfangsthistorien, men den angikk ikke i første rekke Norge. Derfor skal vi heller vende tilbake til kyst-Norge, nærmere bestemt Hammerfest.

<= Forrige side Neste side =>