Harpunen og det tradisjonelle fangstprinsippet

Harpun, brukt på slutten av 1800-talet, fra samlingen til Norges Fiskerimuseum. Foto: Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland
Harpun, brukt på slutten av 1800-talet, fra samlingen til Norges Fiskerimuseum. Foto: Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland

En harpun er et fangstredskap. Den består av tre deler, harpunhode, skaft og line, og hensikten er å sikre seg et bytte, ikke å drepe det. Denne presisering er viktig for å forstå hvalfangstens utvikling. I mange tilfeller vil en harpun selvsagt kunne drepe et bytte, men dette ligger altså ikke innbygd som intensjon i selve redskapet.

Avliving var en sekundær handling som skjedde etter at byttet var sikret. Klarest ser man kanskje denne funksjonsdelingen innen den kommersielle amerikanske hvalfangsten, der ansvaret for de to operasjonene – fangst og avliving – hvilte på to forskjellige personer. Den amerikanske hvalbåten ble rodd av et mannskap på seks mann.

Harpuneren rodde den fremste åra, mens skipperen under jakten betjente styreåra akterut. Etter at hvalen var harpunert, byttet de to plass, og hvalen ble lenset, det vil si avlivet. Til dette arbeidet benyttet man ei hvallense, iblant også kalt lensespyd. Gjennom mange tusen år foregikk hvalfangst etter dette prinsippet.

I flere norske fremstillinger av hvalfangsthistorie vil man imidlertid se at forfattere ikke alltid har vært fullt fortrolige med denne to-delingen, enda den også gjelder for alternativene til fangst med harpun, det vil si jakt ved hjelp av pil og bue eller spyd, fangst ved hjelp av stengsler i form av garn der naturen ga slik mulighet, eller drift av hval mot strendene.

<= Forrige side Neste side =>