Naturhistorisk kunnskap om hvalene

Blåhval, finnhval, seihval, knølhval, spermhval og vågehval. Ill; Jón Baldur Hlíðberg
Blåhval, finnhval, seihval, knølhval, spermhval og vågehval. Ill; Jón Baldur Hlíðberg
Grønlandshvalen er mørk med hvitt hakeparti, den mangler ryggfinne og har en svak antydning til nakke. I profil er hodet triangelformet. Ill; Jón Baldur Hlíðberg
Grønlandshvalen er mørk med hvitt hakeparti, den mangler ryggfinne og har en svak antydning til nakke. I profil er hodet triangelformet. Ill; Jón Baldur Hlíðberg
Utdrag av systematisk oversikt over ordenen hvaler (cetacea), slik de ble presentert av Arne Odd Johnsen i bind 1 av Den moderne hvalfangsts historie i 1959. Alle de viktigste byttedyrene er med. Latinske betegnelser i kursiv.
Utdrag av systematisk oversikt over ordenen hvaler (cetacea), slik de ble presentert av Arne Odd Johnsen i bind 1 av Den moderne hvalfangsts historie i 1959. Alle de viktigste byttedyrene er med. Latinske betegnelser i kursiv.

Innen dyreriket utgjør hvalene en orden. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC, International Whaling Commission) opererer i dag med 86 ulike hvalarter på sine nettsider. Variasjonene er betydelige, både når det gjelder størrelse, utseende og utbredelse.

De 86 artene kan følgelig betraktes og grupperes på flere måter, men i taksonomisk (systematisk) forstand deles ordenen i to underordener, tannhvalene (Odontoceti) og bardehvalene (Mysticeti).

Tannhvalene utgjør den største gruppen, med 72 arter mot 14 bardehvaler. Både blant tannhvalene og bardehvalene finner vi arter med og arter uten ryggfinne. De tre nevnte arktiske artene er alle uten ryggfinne, tilpasset et liv nær iskanten.

For å forstå hvalfangsthistorien, er det nødvendig med en naturvitenskapelig oversikt over de hvalene man fanget. Dette er i sin ytterste konsekvens ingen enkel sak, for her trer man inn i et levende forskningsområde der omklassifisering fortsatt pågår.

For kommersiell hvalfangst var de store hvalene mest ettertraktet, mens fangst til eget forbruk først og fremst foregikk på de mindre og mellomstore artene. Som store regner vi da hval som kan bli lenger enn ca. tolv meter, i motsetning til de øvrige, der ingen voksne eksemplarer blir mer enn ca. ti meter.

Den eneste tannhvalen som kan regnes med blant de store hvalene er spermhvalen, der hannen sjelden blir over 18 meter lang, hunnen sjelden over tolv. De mest tallrike slektene er imidlertid delfinene og nebbhvalene med til sammen nesten 60 arter. Små tannhvaler ble fanget langt tilbake i forhistorisk tid.

Antall bardehvalarter er trolig høyere enn de 14 navngitte, men her gjenstår nærmere klassifisering. Bardehvalene deles gjerne i fire familier, finnhvalene, gråhvalene og to retthvalfamilier. Nesten alle bardehvalene er storhval etter den inndelingen vi har gjort ovenfor; unntakene er pygméretthvalen på 6,5 meter og vågehvalen på ca. ti meter. Finnhvalene omfatter åtte arter, deriblant blåhvalen, verdens største dyr.

Blant retthvalene er grønlandshvalen størst, og langt inn på 1800-tallet regnet mange denne for å være verdens største dyr. Mens finnhvalene er raske dyr som synker etter at de er avlivet, svømmer retthvalene langsomt, og de flyter etter at de er drept. Av denne grunn kunne retthval – the right whale, den riktige hvalen – beskattes med enkle redskaper.

Størrelsen alene var altså ikke avgjørende for hvilke hvalarter som kunne fanges. Retthvalene hadde således vært kommersielt beskattet gjennom flere hundre år da gjennombruddet for fangsten på de store finnhvalene kom i 1860-årene.

<= Forrige side Neste side =>