Hovedsatsningen til Statens havnevesen fra slutten av 1800- tallet ble altså å legge forholdene til rette for fiskerivirksomheten i uthavnene. Fra 1908 ble det også innført eksportavgift på fiskeriprodukter som ble fraktet landeveien. Dette blant annet fordi utbygging av jernbanenettet i Norge i siste del av 1800- tallet utfordret sjøveien som samferdselsåre.
De tradisjonelle havnearbeidene bestod i å anlegge dekningsverk og moloer, utdyping av havner og skipsleder ved undervannssprengning og mudring, samt utbedring av landingsplasser, vorrer og støer. Fra det tjuende århundre ble havnearbeidene også utvidet til å omfatte anlegging av brønner og bassenger for vannforsyningen mange steder. Slik fremstod statens fiskerihavneutbygging som en helhetlig utvikling av distrikts-Norge.
