Sjøkart og seilingsbeskrivelser

Over og under; Fra Poul Løwenørn: Opplysende Beretninger for de Søefarende til de Specielle Kaarter over den Norske Kyst. Kjøbenhavn,1791-1803.
Over og under; Fra Poul Løwenørn: Opplysende Beretninger for de Søefarende til de Specielle Kaarter over den Norske Kyst. Kjøbenhavn,1791-1803.
Kart over Syd-Norge. Joan Bleau,  Amsterdam, 1660
Kart over Syd-Norge. Joan Bleau, Amsterdam, 1660

De første seilingsbeskrivelsene over norskekysten ble publisert av hollandske kartografer allerede på slutten av 1500-tallet. Men kartene i disse tidlige sjøatlasene var knapt brukbare til navigasjon i moderne forstand. De inneholdt grove avbildninger av landtoninger og beskrivelser av innseilinger til viktige havner, men kartene som sådan var fortsatt preget av middelalderens ”psykologiske kartografi”, hvor viktige opplysninger ble forstørret og mindre viktige farvann tilsvarende forminsket.

Mot slutten av 1700-talet ble imidlertid kartografien utviklet til en mer eksakt vitenskap, hvor målet var å gjengi et så nøyaktig som mulig bilde av virkeligheten, og allerede samme år som ”Søkortarkivet” ble opprettet i København i 1784, ble det på danskekongens befaling satt i gang en omfattende oppmåling av farvannene i det sydlige Norge for å bedre forholdene for de sjøfarende. I den kongelige bestillingen heter det at arbeidet skulle omfatte detaljerte beskrivelser av farvann og farleder langs kysten, samt beskrive havneforhold med dybdeangivelser, ankringsforhold og informasjon om ”med hva Vind man kan komme ind og du”. I tillegg skulle en komme med forslag om hvor ”Indsejlingsmærker skal anbringes til Landkjenning”.

Dette arbeidet resulterte i de såkalte ”Groveske Kart” (etter den danske marineoffiseren Carl Fredrik Grove som ledet arbeidene). I perioden 1791 – 1803 ble det publisert i alt 7 kart, sammen med detaljerte beskrivelser av farleder og havneforhold forfattet av Søkortarkivets sjef Poul Løwenørn under tittelen ”Opplysende Beretning for de Søfarende til de specielle Kart over den Norske Kyst”. Disse arbeidene omfattet imidlertid bare strekningen fra Halden til Trondheim. Da ”Norges Geografiske Opmaaling” (NGO) ble etablert i 1817, ble det derfor en prioritert oppgave å starte kartleggingen av resten av kysten nord for Trondheim.

Dette pionerarbeidet foregikk i 20 år, fra 1828 til 1848, før en omsider kunne publisere et fullverdig kartverk over norskekysten ”trigonometrisk opmaalt og ved Astronomiske Observationer verificeret…”. Utarbeidelsen av detaljerte sjøkart hadde stor betydning, både for kysttrafikken og fiskerinæringen, samtidig som det hadde nær sammenheng med forslag og planer om opprettelse av fyr og sjømerker langs kysten. Både farleder og fiskebanker ble kartlagt ved hjelp av manuelle dybdemålinger på stedet med håndlodd og krysspeilinger til faste punkter på land.

I tillegg ble det tatt kontrollpeilinger i form av ulike astronomiske observasjoner. Arbeidet foregikk i hovedsak med små, åpne ro- og seilfartøyer, med lokalkjente fiskere og loser som informanter. I 1874 ble det skilt ut en egen hydrografisk avdeling i NGO som i 1912 får navnet Norges Sjøkartverk. Etter på ha blitt skilt ut som egen etat i 1932, er Sjøkartverket i dag igjen blitt en del av Norges kartverk.

  <= Forrige side Neste side =>

Oppmåling  


Oppmåling på Ytterøyane, Tegning av Th. Holmboe

Opploding på Storegga. Etter vedtak i Stortinget ble forskningsfartøyet D/S Hansteen bygget i 1866 for utarbeidelse av sjøkart og undersøkelse av fiskeforekomstene langs kysten. Fartøyet ble stilt til rådighet for Norges Geografiske Opmåling, og ble oppkalt etter institusjonens første direktør, Christopher Hansteen (1817 – 1872).