Colin Archer.

Losbåten går ut. Maleri av Th. Holmboe.
Losbåten går ut. Maleri av Th. Holmboe.

Søllingbåtene, som introduserte båtdekket for losene, ble bygget til ca. 1820. De ble gradvis erstattet av dekkede seilskøyter i ulike lokale varianter. Av de mest kjente var Hvalerskøyta, Risørskøyta, Arendalsskøyta og Listeskøyta. Ved en revisjon av losloven i 1869 kom et viktig vedtak som gjorde det mulig for losene å skaffe seg sikrere båter. Det ble nemlig innført en ordning med rentefrie lån fra losunderstøttelseskassen til anskaffelser av losskøyter.

Nedbetalingstiden ble først satt til bare fem år, noe som gjorde at det var få som benyttet seg av tilbudet, men etter kort tid ble den utvidet til 10 år, og da ble ordningen attraktiv for mange. Disse mulighetene for å investere i bedre fartøy, var igjen medvirkende til at båtbyggere og båtkonstruktører fant det interessant å utvikle nye og forbedrede fartøyer for lostjenesten.

Larviksmannen Colin Archer lanserte i 1883 en ny type kravellbygget losskøyte utstyrt med en lett håndterlig gaffelrigg, i stedet for det tradisjonelle spriseilet. Dessuten bygget han skøytene dypere og med mer ballast, etter hvert med utvendig jernkjøl. Archers losskøyter hadde bedre seilegenskaper, var tryggere i sjøen og hadde sågar bedre bekvemmeligheter og mer hensiktsmessig innredning enn sine forgjengere.

Til grunn for hans stadige utvikling og eksperimentering lå vitenskapelige studier i bølgeteori. Archerskøytene var i så måte de første losbåtene som var konstruert ut fra tegninger basert på matematiske beregninger. Resultatene av den nye båtteknologien var oppsiktsvekkende – tallet på loser som led drukningsdøden ble drastisk redusert. Samtidig dannet de første losbåtene også modell for de første redningsskøytene.

  <= Forrige side Neste side =>