Statlige og kommunale havner.

Lyngen, Spåkenes lykt. Foto: Arne-Terje Sæther
Lyngen, Spåkenes lykt. Foto: Arne-Terje Sæther
Foto: Arve Lindvig.
Foto: Arve Lindvig.

Mens 1841 representerte et vendepunkt på det organisatoriske planet da havne- og kanaldirektoratet ble opprettet, står 1842 som en tilsvarende milepæl når det gjelder handlingsrom for det norske havnevesen. Da ble nemlig en ny havnelov innført, som gjorde det mulig for byene å skaffe de nødvendige midler for å holde orden i havnene og utvikle dem i takt med tidens krav. Loven ga de enkelte byers havnevesen rett til å kreve avgifter av skipsfarten som brukte havnen.

De respektive kommunale havnevesener, med sine allerede etablerte havnekommisjoner eller havnestyrer, ble en selvstendig institusjon, som forvaltet sin egen økonomi gjennom en havnekasse. Denne var uavhengig av bykassen så vel som av statskassen. Havnekassens inntekter skulle etter loven kun brukes til formål som var knyttet til havnens utvikling. På den måten ble byhavnenes økonomi både et kommunalt og et statlig anliggende.

Kontroll med byens havnestyre var regulert ved at Havnedirektøren kunne kalle inn til møter, og havnefogden var beskikket av vedkommende regjeringsdepartement. Havnestyret hadde ansvar for alminnelig drift og bruk av bevilgede midler, men for enkelte byggearbeider måtte havnestyret innhente departementets samtykke.

  <= Forrige side Neste side =>