Privilegier og tilfeldigheter (ca. 1350- ca.1700).

Kart over sydkysten av Norge. Joh. Van Keulen, Amsterdam, ca. 1700.
Kart over sydkysten av Norge. Joh. Van Keulen, Amsterdam, ca. 1700.

Etter Svartedaudens herjinger på midten av 1300- tallet - og i de påfølgende 250 år, har vi lite kildeopplysninger i Norge generelt, og om navigasjonshjelpemidler og utviklingen innen maritim infrastruktur spesielt. Norge mistet sin selvstendighet, og ble en provins i Skandinavia under svensk og dansk kongemakt. Foruten enkelte lov- og regelendringer i losvirksomheten, syntes plan- og utbyggingsvirksomheten på kysten å ligge nesten brakk.

Imidlertid finnes noen troverdige samtidsbeskrivelse fra denne epoken som forteller at det fantes seilingsmerker i form av steinvarder. En beretning fra italieneren Pietro Querini, som forliste på Røst utenfor Lofoten i 1431, forteller om dennes hjemreise at ”Saaledes seilte vi av sted 15 dager og alltid mot sør og nesten stadig med god vind og alltid styrte vi etter varder og toppene av øyene, hvilke angav den greieste og dypeste led”. Snaut hundre år senere bekreftes disse uttalelsene i en hollandsk seilingsbeskrivelse, med den passende tittelen: ”Hold dørken tør og kjølen våt” – hvor sjømerker langs norskekysten også blir omtalt.

Først på 1600-tallet ser vi tegn til en ny epoke der Staten tar konkrete initiativ til å bedre forholdene for skipstrafikken. Til tross for lengre tid med lavkonjunktur, var både fartøyenes antall og størrelse økende. Det meldte seg et stadig større behov for utbygging av infrastruktur på kysten. Imidlertid bærer også denne fasen preg av nokså tilfeldig utvikling, og de fleste beskrivelsene som finnes er fortsatt knyttet til innseilingen til de største byene.

  <= Forrige side Neste side =>