Landslover og retterbøter.

Helleristninger fra bronsealderen vitner om båtens betydning. Foto: Fylkeskonservatoren i Vest-Agder
Helleristninger fra bronsealderen vitner om båtens betydning. Foto: Fylkeskonservatoren i Vest-Agder

De eldste skriftlige kildene vi har fra losvirksomhet her i landet er fra middelalderen. I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 benevnes losen som leidsogumadr, som er gammelnorsk og betyr ”mannen som gir utsagn om leden”. Omtrent fra samme periode finnes kilder fra Gotland og Holland, der de brukte henholdsvis leytsager og laedsage om kjentmannen til sjøs. Likheten til begrepet ledsager i de moderne skandinaviske språkene er slående, og gir innholdsmessig god mening.

Dagens norske betegnelse - los – har en annen forklaring, og stammer fra det greske ordet for ”styrmann” – pedota, som på italiensk ble til piloto. Herfra kan vi lett følge begrepets vandring nordover. I Frankriket: pilote, England: pilot og i Holland piloot. En kortere versjon nådde de skandinaviske landene i form av lootz og lods, før vi litt ut på 1900-tallet tilpasset det helt til den norske tunge med los.

I Landsloven er det bestemmelser om betaling for lostjenster. Leidsogumadr skulle ha en halv mark sølv (216 gram) for å lose et leidangsskip, datidens krigsskip, på strekningen Nidaros til Bergen. Samme pris var det mellom Tunsberg og Bergen. Opplysningene fra Magnus Lagabøters Landslov står under bolken om ”Landevernet”, og gir oss en pekepinn om at losing og kunnskap om sjøveien ble sett på som et militært anliggende.

Det finnes flere opplysninger om losvirksomhet i Norge på slutten av 1200-tallet. Bergens bylov fra 1276, som også ble fort i pennen av Magnus Lagabøter, gjør det klart at en skipper er fullt og helt ansvarlig for det fartøy han fører, og må selv betale utgiftene for å bruke los. Videre kan vi se konturene til de første sammenslutninger mellom loser, da kong Erik Magnusson i 1295 la ned forbud mot at Bergenslosene skulle organisere seg i laug eller gilder.

I den forbindelsen er tittelen losoldermann tatt i bruk, en tittel som fremdeles eksisterer. Av dette kan vi tolke at forsøk på å organisere losvirksomheten har spirer over 700 år tilbake. Det finnes ingen nærmere identifisering av losene i Norge før mot slutten av middelalderen. Opplysningene fra middelalderens losvirksomhet er bare spredte og sporadiske, men vi kan slå fast at det fantes profesjonsloser, som hørte med til middelalderens yrkesliv. Dessuten var deres virksomhet til en viss grad lovregulert.

  <= Forrige side Neste side =>