Havbruksnæringen – ekspansjonsrom og bærekraft

1. Produksjon av laksefisk pr. sysselsatt og pr. årsverk. Kilde: Fiskeridirektoratet/Kontali
1. Produksjon av laksefisk pr. sysselsatt og pr. årsverk. Kilde: Fiskeridirektoratet/Kontali
2. Oppdrettsanleggene blir utsatt for store påkjenninger, og ofte fører det til oppdrettsfisk på rømmen. Foto: Helge Sunde (se nedenfor)
2. Oppdrettsanleggene blir utsatt for store påkjenninger, og ofte fører det til oppdrettsfisk på rømmen. Foto: Helge Sunde (se nedenfor)
3. Kart fra Fylkesatlas/ Norge Digitalt
3. Kart fra Fylkesatlas/ Norge Digitalt

I norsk havbruksnæring er det laksefisk først og laksefisk sist, og slik har det vært siden starten. All annen fisk og skalldyr utgjør bare en bitteliten prosentdel. Utviklingen av laksenæringen har vært meget rask, og norsk kunnskap og teknologi har spilt en vesentlig rolle for utviklingen av lakse- og ørretoppdrett i andre land og på andre kontinenter. Men de økonomiske resultatene har vært høyst ujevne for oppdretterne. Prisene har svinget dramatisk år om annet, og dessuten har produksjonskostnadene til havbruksbedriftene variert ganske sterkt. I en lang periode fra 1989 til 2008 sto kampen for markedsadgang helt sentralt, først til USA og dernest til EU. Viktig var det å kunne tilpasse produksjonen til etterspørselen, slik at en unngikk prisfall som kunne lede til nye straffetiltak. Det lyktes ikke alltid, og det satte sitt preg på næringen, som det ene året hadde solid inntjening for så å gå med tap det neste. Etter feite fulgte magre år. I skrivende stund, en dag i august år 2010, tyder alt på at inneværende år vil bli et av de mest gullkantete i havbruksnæringens korte historie.

De siste par årene har norsk lakseoppdrett nytt godt av stort salgsvolum og gunstige priser. Det knytter seg imidlertid en viss usikkerhet til markedsutsiktene for oppdrettslaks de nærmeste årene. Norske lakseprodusenter kan imøtese større konkurranse fra en snart friskmeldt havbruksnæring i Chile. Økt konkurranse vil neppe bli noe avgjørende hinder for økt lakseproduksjon i Norge.

Det er rimelig grunn til å regne med at markedet for oppdrettslaks fortsatt vil vokse, men for norske produsenter er det nokså avgjørende at markedsåpningen ikke blir trangere. En annen sak er hvor mye produksjonen av laksefisk her i landet kan og bør vokse. Havbruksnæringen har sammen med andre ressurs- baserte næringer som jordbruk, fiske og fangst bidratt til økonomisk aktivitet og vedlikehold av bosettingen i fraflyttingstrua lokalsamfunn langs kysten.

Tamlaksen skapte ny optimisme og tente håp om mange sikre og inntektsbringende arbeidsplasser, og prognosemakerne kvantifiserte forventningene i himmelstrebende grafer. De virkelig storfelte vyene for næringens evne til å skape stadig flere arbeidsplasser i distriktene har imidlertid ikke blitt innfridd – så langt. Den viktigste grunnen til dette er den meget sterke veksten i arbeidsproduktiviteten i næringen selv.

I primærproduksjonen er det i dag ca. 4000 sysselsatte, men dersom vi tar med alle i foredlingsleddet og ringvirkningsbedriftene, blir det utført rundt 20 000 årsverk totalt. Om ikke alle disse hører heime i Kyst-Norge, må konklusjonen bli at havbruket med tilliggende herligheter likevel er en stor og viktig distriktsnæring som i høyeste grad medvirker til at det fortsatt er «lys i husan» langs vår langstrakte kyst.

Selv om havbruksnæringen har ekspandert sterkt de siste 30 årene, er dens betydning beskjeden om vi ser på bidraget til brutto nasjonalprodukt (BNP). Oppdrett sammen med fiske og fangst bidro i 2008 med kun 0,4 prosent til BNP. At havbruksnæringen i en ikke altfor fjern framtid skulle kunne fylle tomrommet etter olje- og gassutvinningen på norsk sokkel, slik det ble spådd i utredningen Norges muligheter for verdiskaping innen havbruk (1999), synes i dag ikke å være det mest realistiske scenario – uavhengig av at utredningsgruppens premisser ikke er blitt fulgt opp.

I overskuelig framtid synes havbruket i tradisjonell forstand (oppdrett av fisk) for vårt vedkommende fortsatt å bli dominert av laks og i mindre grad regnbueørret. Som alt antydet er det lite som taler for at oppdrett av nye marine arter vil kunne føre til noen substansiell vekst i samlet produksjon av oppdrettsfisk i nær framtid. Det er derfor først og fremst i oppdrett av laksefisk at det kan forventes ekspansjon, men vil det bli gitt rom for det?

Dette er det opp til politikerne å avgjøre, og det er i den sammenhengen ingen liten plussfaktor for næringen å kunne skilte med et godt omdømme i opinionen. Havbruksnæringen følges med argusøyne og utsettes hyppig for hard kritikk i media. De siste par årene har angrepene vært så mange og bastante at næringens omdømme i opinionen synes svekket. Næringens talsmenn har strevet med å korrigere feilinformasjon og unyanserte påstander fra kritikerne, men har kanskje ikke maktet å dra full nytte av egen fagkompetanse til å få fram det nyanserte og virkelighetstro bildet med alle sine sjatteringer i grått.

Næringen feier slett ikke problemene under teppet, men bidrar sterkt til problemløsning eller i det minste til å holde uheldige virkninger innenfor tolerable grenser. Det vil imidlertid kreves langt større innsats fra næringen selv i form av både aktiv omdømmebygging og satsing på forskning og utviklingsarbeid for å kunne hanskes med de mest presserende problemene. Dette vil koste. Har næringen råd til å la være?

Fortsatt ekspansjon forutsetter streng regulering, intern justis og hardt arbeid for løse de problemene som har bidratt og bidrar til å svekke næringens omdømme i offentligheten og til å reise tvil om havbruket er bærekraftig og miljøvennlig. Det gjenstår fortsatt mye forskning før sykdomsbekjempelsen kan sies å ha nådd et tilfredsstillende nivå, og lakselus er fortsatt, tross iherdig innsats, en like stor trussel som på 1970-tallet.

Utvikling av resistens og lusemidlenes mulige skadevirkninger rent miljømessig sammen med luseangrepene på vill laks gjør at det fortsatt må settes inn ressurser på å finne nye botemidler mot luseplagen. Virkningene av rømt laks på de lokale stammene av vill laks er ikke avklart, men frykten for uheldig genetisk påvirkning gjør at rømmingsproblemet blir tatt meget alvorlig.

Videre har media fokusert på at vill fisk utgjør den langt viktigste ingrediensen i fôret til laksen i merdene. Dette blir gjerne holdt fram som en trussel mot mattilgangen til en voksende verdensbefolkning – og en trussel mot en rekke fiskearter ved overfiske.

Høsting lenger nede i den marine næringskjeden og bruk av vegetabilske fôremner er aktuelle strategier. Hvor mye oppdrettslaksens spiseseddel kan endres i vegetarisk retning før laksen mister for mye av sine helsebringende fettsyrer og dermed sin sterke appell til helsefokuserte kjøpegrupper, er en aktuell problemstilling. Enkelte steder ligger oppdrettsanleggene så tett at på kort sikt vil uttynning kunne bli en mulig utvei for å redusere forurensnings- og sykdomsproblemer.

Konkurransen om å få utnytte kystsonen hardner til, og det er ikke gitt at havbruksnæringen vil kunne få tildelt nye oppdrettslokaliteter i allmenningen i et omfang som vil tilfredsstille næringen.

Havbruksnæringen er ikke problemfri, og suksessen har bidratt til at dens mer problematiske sider oftere kommer i offentlighetens søkelys. Det er ikke nok at næringen tilfredsstiller fiskeriforvaltningens krav. I en kamp om omdømmet er det selvsagt.

Næringen og dens talsmenn må i langt sterkere grad være i stand til å forsvare og befeste bildet av en framtidsrettet, bærekraftig næring av stor samfunnsmessig verdi for dermed å kunne fremme ønsket om videre ekspansjonsrom med tyngde.

Billedtekst 2: Oppdrettsanleggene blir utsatt for store påkjenninger, og ofte fører det til oppdrettsfisk på rømmen. Næringen har «en nullvisjon når det gjelder rømt oppdrettsfisk». Dit er det nok en bit å gå med dagens teknologi. Foto: Helge Sunde

  <= Forrige side Neste side =>