Ikke bare laksefisk, men nesten bare

1. Oppdrett av kveite. Foto: Per Eide/www.pereide.no (se nedenfor)
1. Oppdrett av kveite. Foto: Per Eide/www.pereide.no (se nedenfor)
2. Blåskjellstrømper på rekke og rad. Foto: John Bonardelli, Havforskningsinstituttet   (se nedenfor)
2. Blåskjellstrømper på rekke og rad. Foto: John Bonardelli, Havforskningsinstituttet (se nedenfor)

Av den samlede produksjonen av laksefisk i norske merder i 2008 var nesten 90 prosent atlantisk laks. Mengdemessig som verdimessig var laksen helt overlegen, og Norge sto for så godt som 60 prosent av den samlede produksjonen av oppdrettslaks på verdensbasis. Laksefiskene dominerte i norsk oppdrett, men der er også oppdrett av andre arter. Samlet sto de for 3,2 prosent av førstehåndsverdien av all oppdrettsfisk i 2008.

Størst var produksjonen av oppdrettstorsk med 2,1 prosent til en førstehåndsverdi av godt 370 mill. kroner. Suksessen i lakse- og ørretoppdrett stimulerte til forsøk med andre arter for å kunne gi havbruksnæringen flere bein å stå på. Det skulle imidlertid vise seg at det var forbundet med store vanskeligheter å få til kommersiell produksjon av arter som torsk og kveite.

Kulturarbeidet for å øke produksjonen av ørret og laks i norske vassdrag hadde gjort at kunnskap om oppdrett av disse artene fra stryking til smoltstadiet var tilgjengelig. Denne teknikken er videreutviklet og forbedret med hensyn til mengde, kvalitet og sikkerhet, men prinsippene er de samme som i lakseoppdrettets pionerfase. Laksefiskene har mye større rogn enn de aktuelle marine artene, og yngelen er stor og godt utviklet ved klekking. Overgangen fra plommesekkstadiet til inntak av «kunstig» fôr går relativt lett.

De fleste aktuelle marine artene har mindre egg og mindre larver. Metamorfosen – overgangen fra larve til yngel – har vist seg å være et kritisk stadium. Larver og yngel er dessuten svært «finspiste». Det har vist seg vanskelig å få dem til å starte opptak av fôr og vokse uten å tilby dem den riktige menyen av planktonorganismer. Slike kan også dyrkes, men de må anrikes før de kan dekke larvenes matbehov.

Bare hos steinbit kan en nytte «kunstige» fôrmidler like enkelt som hos laksefisk. Dessuten har ufullstendig metamorfose og feilpigmentering skapt problemer for kveiteoppdrettet, og hos torsken har et problem vært skjelettdeformasjonene. Summa summarum er det problemene knyttet til startfôring som har gjort det vanskelig å produsere yngel i tilstrekkelige mengder og av god nok kvalitet for storstilt kommersiell produksjon.

Tross omfattende forskningsinnsats på nye arter varte det lenge før det førte til kommersielt oppdrett. Mens forskning og utvikling i all hovedsak ble initiert av konkrete problemer som oppdretterne av laks og ørret følte direkte på kroppen – et tett samvirke med andre ord – var situasjonen en helt annen når det gjaldt nye arter. Her var til å begynne med ingen næringsdrivende å interagere med. I stedet var det forskerne som styrte prosessene, og lenge var oppdrett av nye marine arter mer en FoU-historie enn en næringshistorie. Først etter århundreskiftet ble det tale om kommersielt oppdrett av betydning – først kveite med Rogaland som kjerneområde og siden torsk med Nordland som dominerende produksjonsområde.

De siste årene har kveiteproduksjonen stagnert, og torskeproduksjonen gikk tilbake i 2009 og synes å ha fortsatt nedgangen inneværende år. Det sies at få om noen har tjent på torskeoppdrett. Mange har tapt store beløp, og markedsutsiktene ser heller dårlige ut.

Skjerpet konkurranse fra en større bestand av vill torsk og fremmede oppdrettsarter som pangasius og tilapia sammen med skyhøye driftskostnader og stort svinn ved rømning m.m. gjør at norsk oppdrettstorsk for tiden synes å ha små ekspansjonsmuligheter. Behovet for tilførsel av frisk kapital er stort, og trolig vil det gå mot restrukturering slik tilfellet har vært i laksenæringen: De store selskapene vil trolig ta over.

Skjebnen til norsk torskeoppdrett er det ikke enkelt å spå om. Sviktende etterspørsel og sterkt prisfall, høye driftsutgifter og en lang periode med tapsbringende produksjon gir intet lyst fremtidsbilde. Dertil kommer miljøproblemene som følge av torskens evner som utbryterkonge og dens pelagiske og lite styrbare gyting. Virkningene av rømming og ukontrollert gyting på de ville torskestammene er ikke klarlagt, men dette gir grunn til uro.

Sist, men ikke minst er torsken en lei konkurrent til laksefiskene i matfatet ved at torskefôret inneholder mer råstoff av marint opphav enn lakse- og ørretfôret. Det er derfor vanskelig å tenke seg at torskeoppdrett vil kunne konkurrere med oppdrett av laks og ørret om knappe marine fôremner. Det må skje en omveltning i rammebetingelsene om norsk oppdrettstorsk skal oppnå en lignende posisjon som norsk oppdrettslaks.

Det ser heller ikke ut til at skalldyr- produksjonen vil få et virkelig gjennombrudd i de nærmeste årene. Blåskjell har vært hovedproduktet, og det var i sin tid knyttet store forhåpninger til denne produksjonen. Det var ikke minst problemer knyttet til algegift i skjellene som førte til redusert satsing. Fra sekelskiftet og fram til 2005 da produksjonen nådde nær 5000 tonn, var det god vekst i blåskjelldyrkingen. Siden har produksjonen igjen falt. I 2009 var den bare en tredel av produksjonsmengden i 2005.

Billedtekst 1: Det ble satset mye på å gjøre kveiten til oppdrettsfisk, men problemene var store, bl.a. med startfôringen av kveiteyngelen. Først etter tusenårsskiftet ble det produksjon på kommersiell basis, og den nådde en topp i 2007 med 2300 tonn. Utsiktene for ny vekst synes ikke altfor lyse. Foto: Per Eide/www.pereide.no

Billedtekst 2: «Blåskjellstrømper» på rekke og rad. Blåskjellene har den store fordelen at de finner maten selv. Problemet med algegifter har bidratt til å dempe veksten i blåskjelldyrkingen. Foto: John Bonardelli, Havforskningsinstituttet

Billedtekst 3: Det har vært satset stort på kommersielt torskeoppdrett. Mange problemer i forbindelse med oppdrett av torsk er blitt løst, men lønnsom produksjon har bare sjelden lyktes. Torskeoppdrett er nå inne i en kritisk fase. Foto: Per Eide/Eksportutvalget for fisk

Billedtekst 4: Steinbiten er knapt noe for øyet, men desto mer for ganen. Den spiller ennå en meget beskjeden rolle som oppdrettsfisk. Foto: Per Eide/www.pereide.no




  <= Forrige side Neste side =>

Annen oppdrett  

3. Torsk (Gadus morhua)
3. Torsk (Gadus morhua)
4. Steinbit (Anarhichadidae)
4. Steinbit (Anarhichadidae)