Arv og miljø

Professor Harald Skjervold ved Norges Landbrukshøyskole var pioneren i avlsforskningen. Foto: Vidar Vassvik  (se nedenfor)
Professor Harald Skjervold ved Norges Landbrukshøyskole var pioneren i avlsforskningen. Foto: Vidar Vassvik (se nedenfor)
Lakselus er en plage i merdene der den har særdeles gode levevilkår. Foto: Lars Hamre, Havforskningsinstituttet  (se nedenfor)
Lakselus er en plage i merdene der den har særdeles gode levevilkår. Foto: Lars Hamre, Havforskningsinstituttet (se nedenfor)
I 1987 ble berggylte og annen leppefisk introdusert som luseknekkere, og i dag er interessen for bruken av dem voksende. Foto: Havforskningsinstituttet
I 1987 ble berggylte og annen leppefisk introdusert som luseknekkere, og i dag er interessen for bruken av dem voksende. Foto: Havforskningsinstituttet

Oppdrettslaksen er et produkt av avl basert på populasjonsgenetiske studier av stammer av vill laks med sikte på å rendyrke arvelige karakteristika som er kommersielt attraktive. Dette har gitt laks tilpasset intensivt oppdrett. Over tid har klekkingen gitt mer yngel, og tiden fra klekking til smolt er blitt kortet ned. Smolten er gradvis også blitt mer robust, slik at dødeligheten og dermed svinnet i merdfasen har minket betydelig. Flere laks blir dermed slaktemodne, og produksjonstiden i sjøen har dessuten blitt kraftig redusert. Mindre svinn og raskere produksjon er de viktigste faktorene bak produksjonsveksten. Dette innebar økt produksjon med samme merdvolum og biomassebegrensning. Lenge gjorde sykdommer og parasitter store innhogg i produksjonen. Angrep av virus og bakterier førte til store tap for næringen. I mange tilfeller måtte hele årsklasser slaktes, anlegg desinfiseres og brakklegges. Kjente sykdommer hos villfisk som vibriose grasserte i de tettpakkete merdene, og til å begynne med var antibiotika eneste probate behandling. I en fase, andre halvdel av 1980-årene, ble det pøst ut ufattelige mengder antibiotika, og oppdrettsnæringen var følgelig i ferd med å få stempel som miljøversting i opinionen.

Bakteriesykdommene furunkulose og kaldtvannsvibriose sammen med virussykdommene ILA (Infeksiøs lakseanemi) og IPN (Infeksiøs Pankreas Nekrose) truet kort og godt næringens eksistens. Nødvendigheten fremmet dyden i form av et stort forskningsprogram, Frisk fisk, med næringen som aktiv part. I dette programmet klarte en omsider å få de ulike forskningsmiljøene til å trekke sammen, og det førte til utvikling av flere vaksiner i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene.

Dette var et viktig gjennombrudd i fiskehelseforskningen. Flere sykdommer kunne nå bekjempes ved hjelp av vaksiner – noen for godt, andre for en tid. Helsetilstanden i merdene ble bedre og nedslaktingen av hele årsklasser sjeldnere. Produksjonen økte, og bruken av antibiotika kunne reduseres til en brøkdel, og dermed oppnådde næringen både bedre omdømme og større lønnsomhet.

I tillegg ble det utformet forskrifter for å sikre god hygiene på alle trinn i produksjonen, og det ble stilt krav til plasseringen av anleggene. Det skulle være adskilte anlegg både for ulike arter og for ulike årsklasser av samme art. Det gjaldt å plassere anleggene slik at det var mulig å begrense smittespredningen og dermed også mulige tap. Gjennombruddet for slike tiltak kom rundt 1990, og siden er tiltakene utvidet og raffinert også med tanke på å minske forurensing og regulere havbruksnæringen i forhold til andre brukere av kystsonen.

Havbruksnæringen i Norge er meget strengt regulert, og kontrollen med at forskrifter følges så god at det er mindre sannsynlig at chilenske tilstander skal oppstå her i landet. Sykdomsplagene ble ikke borte, men de ble mindre alvorlige. Helt fra starten av truet en parasitt, lakselusa, med å gjøre ende på næringen. Et kjemisk middel, Neguvon, ble redningen på 1970-tallet, og siden er flere kjemiske stoffer, Nuvan, Salmosan m.fl., tatt i bruk, men frykten for utvikling av resistens og skadelig forurensing gjorde at biologisk bekjempelse av luseproblemet ved hjelp av leppefisk ble lansert og introdusert i 1987.

Heller ikke dette førte til noen sikker og lettvint vei ut av luseuføret. Med jevne mellomrom har lakselusa dukket opp som den største trusselen mot laksenæringen, så også i skrivende stund. Biologisk bekjempelse har fått en renessanse, og det blir videre satt i verk omfattende avlusingsprogrammer.

Noen av de viktigste nyvinningene har skjedd med fiskefôret. Det er kvantesprang fra sammenrasket fiskeavskjær og skittfisk tilberedt i sementblander til forskningsbasert tørrfôr – pellets – tilberedt etter alle kunstens regler i store, moderne produksjonslokaler. Utviklingen av fiskefôret skjedde i nært samarbeid mellom forskningsmiljøer og de store fôrprodusentene, Skretting, Ewos, Biomar.

Etter hvert bygde fôrprodusentene egne FoU-laboratorier for testing av fôr og fôringsrutiner. Bedre fôr har gitt raskere tilvekst, og synkende mengde fôr per kilo tilvekst (fôrfaktor). Videre vekst i næringen vil være avhengig av om den vil være i stand til å hente råstoffene lenger nede i den marine næringskjeden eller dekke større del av næringsbehovet fra landbaserte kilder. Begge utveiene er blitt og blir forsøkt – så langt med betydelig suksess.

Utstyrsleverandørene har bidratt til den rivende utviklingen av produksjonsanleggene både med hensyn til størrelse, soliditet og funksjonalitet. Røkteren styrer i dag mye fra sitt dataanlegg – han overvåker tilstanden i merdene og justerer parametrene. Slik kunne vi regne opp mange flere viktige etapper i utviklingen mot en så godt som industrialisert biologisk produksjon.

Mindre enn et halvsekel har gått fra næringen ble drevet fram av lokale Petter Smart’er som eksperimenterte med sine hjemmesnekrede løsninger. Kontrasten er slående til dagens konsesjonsinnehaver med oppdrettslokalitet og med tilgang på midler – egne og lånte – som kan kjøpe et fullt ferdig anlegg og hyre det kompetente personalet som trengs til driften.

Om vi ikke er i stand til å vekte de ulike faktorenes betydning for produktivitetsveksten i oppdrett av laks og regnbueørret, kan vi peke på noen helt klare produktivitetsmål. For det første er omløpstiden fra stryking til gryteferdig produkt dramatisk redusert. Dernest har svinnet i alle ledd av produksjonsprosessen sunket kraftig.

Større andel av eggene klekkes, flere av larvene blir yngel, flere overlever smoltifiseringen, og av settefiskene blir en større andel slaktemodne. At dette har spilt og spiller en vesentlig rolle for næringens lønnsomhet og konkurranseevne, er hevet over tvil. To viktige kostnadsfaktorer er dramatisk redusert i denne prosessen. Fôret er blitt vesentlig bedre og «billigere» ved at mindre fôr går med per kilo slaktemoden fisk – en kombinasjon av både egenskaper ved fisken, fôret og hele produksjonsmiljøet.

På samme måte er arbeidsproduktiviteten økt meget sterkt. Tidligere sangvinske forestillinger om havbruksnæringens sysselsettingsevne i Kyst-Norge er blitt grundig avlivet av næringens egen effektivitet. I løpet av 15 år (1994-2009) ble produksjonen per årsverk av laks og ørret firedoblet fra 107 til 436 tonn. Det sier det meste om effektivitetsveksten i næringen.

Effektiviteten har økt hele tiden, ikke jevnt og trutt, men litt sprangvis. Det ser ut til at årene 1992-1995 fortjener å fremheves som særlig effektivitetsdrivende. Ikke minst mindre svinn i produksjonsfasen bidro til produktivitetsløftet i disse årene.

Billedtekst 1: Frankrike har lenge vært hovedmarkedet for norsk oppdrettslaks, og forsendelsen av laks nr. 250 000 000 ble behørig markert ved avreise fra Hitra som ankomst i Paris. Foto: Norsk Fiskeoppdrett

Billedtekst 2: Professor Harald Skjervold ved Norges Landbrukshøyskole var pioneren i avlsforskningen med sikte på å få fram den kommersielt mest effektive oppdrettslaksen. Med «Salmo» på fanget og Dagros i bakgrunnen har fotografen fanget inn Skjervolds to viktigste bidrag til å effektivisere jordbruk som havbruk. Foto: Vidar Vassvik

Billedtekst 3: Lakselus er en plage i merdene der den har særdeles gode levevilkår, og den kan gjøre stor skade på smolten under vandringen mot havet. Tross stor innsats har det så langt ikke vært mulig å bli kvitt denne parasitten. Foto: Lars Hamre, Havforskningsinstituttet


  <= Forrige side Neste side =>