Tid for handel – tid for handling

Dagens røkter, her Øyvind Sekkingstad, følger laksen via fjernsynsskjermer. Foto: Sekkingstad AS (se fullstendig tekst nedenfor)
Dagens røkter, her Øyvind Sekkingstad, følger laksen via fjernsynsskjermer. Foto: Sekkingstad AS (se fullstendig tekst nedenfor)

Det kan være grunn til å stoppe opp litt ved dette sceneskiftet. Det ble gjennomgripende. Tidspunktet var gunstig for en restrukturering av havbruksnæringen i Norge. For det første førte krisen til en at en rekke konsesjonsinnehavere ikke lenger var i stand til å drive videre. Det var med andre ord både leilighet til og gunstige priser for oppkjøp og fusjoner. Handelen gikk livlig. Selskap med lokal forankring søkte både å bygge seg opp i egen region og ekspandere til naboregionene. Dertil kom også de såkalte lokomotivene på banen.

Det var mange på handletur i årene etter krisen tidlig på 1990-tallet. En rekke selskaper vokste raskt gjennom oppkjøp, men da ny krise meldte seg like etter tusenårsskiftet som følge av markedssvikt og prisfall, ble flere av dem fusjonert inn i andre selskaper. I de gode årene fram til 2001 ble det betalt skyhøye priser for konsesjoner, og det ble en tung byrde da nedgangen kom. Svært mye av oppkjøpene var kredittfinansiert, og noen av de virkelig vekstkåte selskapene hadde en meget svak egenkapitalbase og var prisgitt sine bankforbindelser.

Det viste seg raskt at stordriftsfordelene langt fra var så store som forventet. Rentabilitetsundersøkelsene demonstrerte at det var de mindre selskapene som oppnådde de beste resultatene – selskaper som hadde sine konsesjoner geografisk samlet. Dette var en avgjørende forutsetning for at konsentrasjonstendensene i Norge ble bremset noe.

De ti største produsentene av laks og ørret i Norge sto for 64 prosent av samlet produksjon i 2007, og Marine Harvest, Lerøy Seafood Group og SalMar, som var de tre aller største, hadde samme år hele 53 prosent av samlet produksjon. Tross den temmelig vidtgående restruktureringen av havbruksnæringen i Norge var konsentrasjonen langt svakere enn i Skottland og Chile, som var våre viktigste konkurrenter.

I 1997 sørget 70 aktører for 80 prosent av lakseproduksjonen i Norge – i 2006 klarte 31 samme prosentandel. I 2006 var det henholdsvis ti aktører i Chile og fem i Skottland som sørget for 80 prosent av produksjonen i sine respektive land.

I Norge ble konsentrasjonstendensene søkt holdt innenfor visse grenser, men grensene ble flyttet. For å eie mer enn ti prosent av konsesjonsvolumet for matfisk krevdes tillatelse – ny tillatelse var nødvendig om 15 prosent skulle kunne overskrides, og 20 prosent var det absolutte taket.

Taket ble hevet til 25 prosent i 2006 da Marine Harvest fusjonerte med Pan Fish, Stolt Seafood og Fjord Seafood. I tillegg ble det fastsatt et tak på 50 prosent av konsesjonsvolumet på fylkesnivå.

Konsentrasjonsprosessen fulgte mange veier, og her skal vi la den tredje største lakseprodusenten i Norge i 2007, SalMar ASA, tjene som eksempel. Det hele begynte med oppkjøp av et konkursbo i 1991 – én konsesjon og ett anlegg for slakting og bearbeiding. Interessant nok var virksomheten i startfasen knyttet til bearbeiding av frossen laks – en vare det var rikelig tilgang på etter konkursen til FOS.

I de første årene ble det kun kjøpt konsesjoner i Midt-Norge, og mot slutten av 1990-tallet hadde selskapet 20 heleide konsesjoner. Fra tusenårsskiftet fulgte ekspansjonen også nordover, og sammen med Lerøy Seafood Group ble selskapet Norskott Havbruk AS etablert. Dette selskapet ble eneeier av den nest største lakseprodusenten i Storbritannia. Fra 2005 ble all virksomhet i SalMar ASA konsentrert om laks – oppdrett, slakting og bearbeiding – og ambisjonene var videre vekst. De finansielle musklene måtte derfor trimmes.

Fra 1997 var selskapet heleid av Kverva Holding AS (i dag Kverva AS) med gründeren av SalMar, ingeniøren Gustav Witzøe, som dominerende eier. Hans forretningskarriere begynte som medgrunnlegger av BEWI AS som laget plastkasser for havbruksnæringen. I 1990 forlot han direktørstolen i dette selskapet for å satse på oppdrett.

I 2006 ble 42,5 prosent av aksjene i SalMar solgt til utvalgte norske og internasjonale investorer, og året etter ble selskapet tatt på børs. Dette ga kapital til fortsatt vekst. Selskapet har fremdeles sin hovedbase i Midt-Norge med 43 oppdrettskonsesjoner – hvorav tre for produksjon av økologisk laks fra tildelingen i 2009. Videre samarbeider selskapet med Sintef og NTNU om tre konsesjoner som både skal brukes til kommersiell produksjon av laks og til forskningsprosjekter i full skala.

Billedtekst: Dagens røkter, her Øyvind Sekkingstad, følger laksen via fjernsynsskjermer, registrerer et sett av måledata og sørger for at fôringsautomatene gir rett blanding i rett mengde til rett tid. Det minner om moderne prosessindustri. Foto: Sekkingstad AS

  <= Forrige side Neste side =>