Brent av frosten

Odd Steinsbø, første og eneste direktør i Fiskeoppdretternes Salgslag. Foto: Norsk Fiskerinæring (se fullstendig tekst nedenfor)
Odd Steinsbø, første og eneste direktør i Fiskeoppdretternes Salgslag. Foto: Norsk Fiskerinæring (se fullstendig tekst nedenfor)

Mot slutten av 1980-årene var det klart for næringen at produksjonen truet med å bli større enn markedet kunne svelge til regningssvarende priser. Verken NFF eller FOS hadde flust med maktmidler til å bremse produksjonsveksten – det mest effektive, nemlig senking av minsteprisen til produsent ble vurdert, men av flere grunner ikke ansett som formålstjenlig. Forslag fra næringen om å få staten til å gi oppdretternes organisasjoner andre sanksjonsmidler falt på steingrunn. Det ble med oppfordringer om å begrense produksjonen, men henstillingene ga liten og ingen effekt fordi svært mange oppdrettere var i den situasjonen at de bare gjennom økt produksjon ville være i stand til å holde kreditorene fra livet. For mange var det kort og godt et spørsmål om å kunne overleve – de måtte simpelthen prøve å produsere seg ut av krisen.

Det gjorde ikke situasjonen enklere at konkurrentene raslet med krav om avgifter og toll for å minske importen av norsk laks. Truslene og dumpinganklagene kom både fra EU og USA, og om de ble gjennomført, ville de gjøre det umulig for vår havbruksnæring å konkurrere på de desidert viktigste markedene. På denne bakgrunn var det knapt noen farbar vei å sette ned minsteprisen. Hadde FOS slått inn på den linjen, ville det antakelig ha utløst dumpinganklager og handelspolitiske represalier.

I mangel av effektive produksjonsregulerende tiltak valgte FOS å regulere tilførslene til markedet. For å hindre ytterligere prisfall måtte en del av produksjonen holdes borte fra markedet. En regulering av tilførslene kunne sågar få en viss prishevende effekt. Det var filosofien bak innfrysingsordningen som ble satt i verk i 1990. Det kvantum som ikke gikk til fersk omsetning gjennom kjøpergruppen, skulle FOS ta hånd om og fryse inn.

For fisk til innfrysing fikk produsentene utbetalt den fastsatte minsteprisen minus fem kroner for pakkekostnader. Betalingen skulle FOS sørge for, og det ville kreve store uttellinger. Finansieringen skjedde på to måter: For hvert kilo laks i ordinær omsetning måtte produsentene betale 5 kroner til FOS, den såkalte frysefemmeren, av en brutto førstehåndspris i 1990 på ca. 33 kroner per kilo. Avgiften var basert på at reguleringen av tilførslene gjennom innfrysingsordningen ville gi en markedspris som lå minst fem kroner høyere enn minsteprisen. FOS fikk et lån på 1,3 milliarder kroner av Kreditkassen mot pant i alle aktiva – også utestående fordringer – for kunne betale for fisken til innfrysing.

Innfrysningsordningen hadde noen positive virkninger. For det første bidro ordningen til at dumpinganklagene og krav om straffetiltak fra oppdrettere i EU forstummet. Videre førte nok innfrysningen til en viss stabilisering av prisene. Tilbudet ble redusert. Men samtidig hadde den blotte eksistensen av åpne fryselagre en produksjonsdrivende effekt. Det var skapt et kunstig marked, og alle henstillinger om å redusere utsettet av smolt og fôre laksen mindre ble neglisjert. Tvert om var det mange som fôret på spreng.

Det er forståelig at bedrifter som kjempet med ryggen mot veggen, satset alt på å tjene mest mulig selv om det fikk uheldige følger for næringen som helhet. Ved utgangen av 1990 var det frosset inn nesten 50 000 tonn sløyd vekt, men samtidig var det solgt så mye at fryselagrene ved årsskiftet inneholdt i underkant av 22 000 tonn. På basis av prognoser for ordinært salg og for samlet produksjon i 1991 ble situasjonen vurdert som så lys at minsteprisen ble hevet og avgiften senket.

Innfrysingsordningen ble besluttet videreført, og Kreditkassen fornyet lånet med 1 milliard kroner. Prognosene viste seg ikke å holde vann. For det første sviktet fersklaksmarkedet. Det hadde dels sammenheng med krigen i Kuwait og Irak og dels med at USA-markedet så å si over natten tørket inn på grunn av straffetollen på 26 prosent som i april 1991 ble lagt på import av norsk laks.

Fra 1990 til 1991 falt lakseeksporten til USA fra 9300 til 800 tonn. Tapet av USA-markedet var meget følbart. Dernest ble produksjonen i første halvår 1991 betydelig høyere enn beregnet. Vektøkningen på laks levert til innfrysing tyder på at en god del oppdrettere sprengfôret. Leveransene til innfrysing økte, og ubalansen i markedet ble alt tydeligere.

Dette var mer enn FOS kunne makte uten tilførsler av friske midler. Sommeren 1991 kom et konsortium på 10 norske banker med Kreditkassen i førersetet opp med et lån på 600 mill. kroner til videreføring av innfrysingen. Etter krav fra bankene ble et større parti smolt destruert, men dette ga liten effekt på kort sikt. Tross lånet fikk FOS problemer med å betale produsentene for laksen de leverte til innfrysing.

Produsentene måtte etter hvert tåle at FOS forlenget betalingsfristen. Produsentene ytte altså salgslaget kreditt, og denne kreditten vokste. Lojaliteten til FOS sviktet, og en del produsenter valgte å selge svart. Det har vært antydet at så mye som 10 prosent av salget i 1991 skjedde svart, og at dette økte i takt med salgslagets sviktende betalingsevne.

De som holdt seg til regelverket, sto høsten 1991 i fare for å lide store tap. Skjebnen til salgslaget ville bli avgjørende, og oppdretterne i Nord-Norge ville bli hardest rammet fordi der foregikk mesteparten av slaktingen og omsetningen på høstparten. De satt derfor med de største fordringene på det kriseridde salgslaget.

Billedtekst: Odd Steinsbø, første og eneste direktør i Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS), bygde opp organisasjonen og gjorde en stor innsats i markedsføringen av norsk oppdrettslaks. Bildet fra kriseåret 1991viser en ytterst alvorstynget direktør. Foto: Norsk Fiskerinæring

  <= Forrige side Neste side =>